Modeller på knærne i den urbane åkeren med en dæsj «Amish» eller 1980-tallets Studio 54-referanser i kjelleren på Youngs – begge tablåene ga oss ytterpunktene i norsk design anno 2020. Fushion, kan man nesten si.
Motevisningenes tid er muligens forbi, i det Stockholm har gitt opp og Fushion satset på helt andre måter å vise fram klærne, med unntak av Tonje Plurs dvelende og poetiske visning. Med været som spenningsmoment, leverte Cathrine Hammel en urban oase i hagen som omkranser showrommet i Oscarsgate, hvor modellene vandret rundt i neste sesongs antrekk, høstet inn grønnsaker og gravde i jorden. Ikke en eneste regndråpe, heldigvis.
På lørdag åpnet de også opp for publikum med marked hvor økologisk mat og drikke sammen med vintage Hammel var til salgs. Utenlandsk presse og influensere som Oslo Runway hadde fått til Fushion smilte fra øre til øre under tørkesnorene som hang over inngangspartiet. Dette likte de. – Vi har tatt noen viktige grep med merket, fortalte Cathrine Hammel; «nedskaling» er nøkkelen. Kolleksjonene skal ikke være store, og vekst i volum for enhver pris er «so last season».
Norsk tilnærming er nyhet
Ifølge sjefsdesigner Agathe Berjaut har Cathrine Hammel kuttet ned både kolleksjonens størrelse og ikke minst sørget for en bedre forretningsmodell ved å jobbe tett med noen få leverandører som de kjenner godt. – Vi jobber med dem fordi kvaliteten på materialene er utsøkte og vi vet alltid hva vi får. Dermed må vi ikke hele tiden reise på messer for å finne nye tekstiler. Vi kan bestille og bruke de samme stoffene sesong etter sesong, for vi vet hvor fantastiske de er. På samme måte kan vi også reise mindre på messer for å selge; for kundene våre kjenner materialene våre og vet at de får den ypperste kvaliteten. Vi kan rett og slette selge via skype. I tillegg har vi nå sertifisert Responsible Wool Standard på ullen vi bruker. Så vi jobber hele tiden med verdikjeden vår.
Uansett er fokuset på klær som skal ha et langt liv, «staple» plagg som det heter på engelsk, det som forblir i garderoben og som aldri går av moten. Epson-award vinneren Michael Olestad gikk på sin side ned i kjelleren på Youngs, og i sterk kontrast til Hammels bakgårdsåker, var dette 1980-tallets estetikk. I en installasjon som vekslet mellom fotografiene til Jakob Landvik som «sto» på klappstoler og som ble plukket bort av et knippe modeller som selv satt seg ned på stolene i antrekkene; alt foregikk i total stillhet.
På spørsmål om digital mønster-printing, som Epson tilbyr kan bety en mer lokal tilnærming og produksjon, svarte Olestad Melk & Honning at han ser viktigheten med å jobbe mer lokalt. Men at forbrukeren må være mer villig til å investere, slik at det faktisk lønner seg å produsere lokalt. - Man må komme bort fra forbrukeradferden med fast fashion som man har nå. Så jo mer som gjøres her, jo bedre er det.
Det er akkurat dette som har vært fokuset til KRUS prosjektet, finansiert av Norges Forskningsråd, og med forsker og akademiker Kate Fletcher fra London College of Fashion i spissen – har jobbet med å forandre måten dette snakkes om. Moro da å se at norske merkevarer som både Cathrine Hammel og Michael Olestad omfavner «slow» og mer lokale tilnærminger, og at andre norske motemerker følger med i «bærekraftstimen».
