Den nye boken Norsk strikkehistorie tar for seg den strikkede siden av tekstiler i Norge. Forfatterne håper at det vil bidra til mer kunnskap om strikking som en viktig del av vår kulturarv. For er strikking muligens mer norsk enn noe annet?
Det kan virke slik, når vi ser på Dale of Norway, Norlender, Oleana, Aclima, Rauma Collection, We Norwegians, Graveniid, Kari Traa, Vegard Ulvang og ikke minst Devold. At strikk, norske mønstre som ‘selburosen’ og Marius både fenger på turistmarkedet og utnyttes kommersielt på mange fronter (termos og matboks med Marius-mønster er jo et ‘must’!) er uomtvistelig. I tillegg går de spinneriene som fremdeles opererer i Norge så det griner og eierne smiler hele veien til banken: Norske kvinner strikker så pinnene klirrer i klingende mynt.
Ingun Grimstad Klepp, seniorforsker ved Forbrukerforskningsinstituttet SIFO/OsloMet og Tone Skårdal Tobiasson, som også skriver for Tekstilforum, har begått boken Norsk strikkehistorie (Vormedal Forlag). Det er akkurat denne ‘norskheten’ som strikking har fått, de to har vært nysgjerrige på. For ironisk nok spredde strikking seg sendrektig ut i distriktene og ble likevel en gang på 1930-tallet, under andre verdenskrig og på 50-tallet ‘heilnorsk’. Hvordan skjedde det? Hva betydde trikotasjeindustrien, håndstrikking, designere (for det meste kvinner som sjelden er blitt anerkjent) og tilgangen på råvarer (les: ull)?
Dale of Norway har en viktig rolle i norsk strikkehistorie. (llustrasjon fra boka)
Boken, som er rikt illustrert, nøster bakover i historien til teknikkens antatte opphav (Midtøsten), inntog i Europa (via strikkelaug og klostre, etter hvert fattigvesenet) og så den norske historien - som har bredest plass. Overraskende nok har Rogaland en stor rolle i norsk strikkehistorie, men tilgangen på ull som råvare var en del av denne spennende historien. Selvsagt kan det strikkes i alle typer materialer; men for norsk strikkehistorie er koblingen til akkurat ull viktig og underbygger teknikken og produktene som ‘norskere enn norskest’. Turistmarkedet og begrepet ‘Norwegian sweaters’ er en studie verdt, i tillegg til hvordan bedrifter som opererer innen sport og fritid har vært en del av dette eventyret. Devolds og Dale of Norways historier stiller i en særstilling her, fordi begge bedriftene har så sterke føringer tilbake til den spede begynnelsen av norsk tekstilindustri, men også har overlevd og fornyet seg – og bitt relevante for både moderne trikotasje og ‘norsk strikk’.
For tekstilbransjen, både de som står i butikk og de som jobber i alle ledd, er dette en viktig bok. Den handler både om et stykke industrihistorie, om teknikken ‘strikking’ (som har blitt kalt alt fra spytting til binding og veving, og om mulighetene som har ligget til rette, men ikke har blitt utnyttet av norsk tekstil- og trikotasjebransje. Hvor viktig strikk og ikke minst ull har vært for sportsbransjen, er også en viktig del av historien, men linjer tilbake til våre polare helter.
Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær, tar vi eierskap som nordmenn. Strikk (og ull er del av denne historien, og Norsk strikkehistorie er forhåpentlig en øyenåpner på mange plan for alle de som synes tekstiler er spennende. Der de klistrer seg til kroppen vår, hver eneste dag! Å trekke trådene fram til dagens ‘strikk og drikk’ arrangementer og enorme interesse for egenproduserte strikkeplagg på sosiale medier er noe bransjen også burde ha et våkent øye med, for dette er muligens et opprør mot en globalisert verdikjede og en strikkepinne i siden på motebransjens voksende problemer med å selge produktene sine i butikk.
Strikking ble 'norsk' på grunn av flere flinke damer og flere norske bedrifter, som Unn Søiland Dale og Dale of Norway. Bildet er fra filmen Troll i ord, hvor Unn Søiland Dale strikket alle genserne. (Illustrasjon fra boka)
