Du er her

Plast og plastdiskusjoner på avveie

Plast engasjerer og diskuteres. Det er på tide. Men er diskusjonen på avveie, på samme måte som plasten?
Av Redaksjonen
Publisert 02.05.2018 09:15

Kronikk av Ingun Grimstad Klepp, seniorforsker Forbruksforskningsinstituttet SIFO, og Tone Skårdal Tobiasson, redaktør www.nicefashion.org


Plastdiskusjonen er på avveie. hevder forfatterne av denne kronikken. Illfoto: Yay Images

NRK Debatt tok nylig opp temaet plast i havene og om plastposer og andre plastprodukter burde forbys. Programlederen takket til slutt for å ha blitt løftet opp til en høyere grad av forvirring. Han er ikke den eneste, for debatten preges av lite kunnskap om materialer, virkelighetsfjern tiltro til teknologi og resirkulering. Påstander som at klær er egnet til resirkulering, at filter på vaskemaskiner vil løse mikroplastproblemet fra klær, at det er ’fleece’ som er problemet og at forbud mot mikroplast i kosmetikk er løsning, kringkastes til det norske folk.

Det er synd, for vi trenger å bruke engasjementet som nå mobiliseres til endringer som reduserer plast-problemet samtidig som vi ikke skaper andre miljøbomber. Vi må ikke gå ett skritt frem og to tilbake, men ta et skikkelig kollektivt hopp i riktig retning.


Ingun Grimstafd Klepp (t.v.) og Tone Skårdal Tobiasson

Plastklær og fleece

Tekstiler utgjør en vesentlig del av plastforsøplingen. Dette gjelder både i form av usynlig mikroplast og synlig plastforurensninger. Tekstiler er særlig farlige og bidragsytere i begge former. Store mengder fiskegarn, tauverk og andre tekstiler finnes på havbunnen og på strender. Tekstilenes form gjør at fisker og fugler setter seg fast, eller at fugler tar plasten i bruk til reder som det nylig ble slått alarm om (https://www.nrk.no/mr/fuglefjellet-pa-runde-er-fullt-av-plast-1.14010434). Tekstiler inneholder mye miljøgifter og bidrar med 20% til 35% av primær spredning av mikroplast (http://www.hioa.no/Om-HiOA/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/S...). Dette kommer fra vasking av syntetiske klær i vaskemaskinene i de tusen hjem, verden over og via husstøv og støv fra tekstiler på jobb, i offentlig og privat sektor og generelt over alt hvor påkledde mennesker ferdes. Den største kilden er fra bildekk.

Mellom 60- og 70% av alle tekstiler som produseres er syntetiske, altså laget av olje og altså plast. Den desidert største andelen av dem er polyester. Veksten i bruk av polyester i klær er tilsvarende veksten i bruk av plast til andre formål som f. eks emballasje, og har vært eksplosiv. Finn frem brillene og ta en titt i ditt eget klesskap. Alle klær skal ha en fibermerking. Du vil finne treningstøy, tøy for friluftsliv, penklær og dresser, undertøy og mye, mye mer som er merket polyester, akryl, nylon, mm.

Fleece utpekes som ’synderen’ i debatter om mikroplast fra klær. Fleece er et utseende på et stoff på, på linje med fløyel eller sateng. Det kan lages av en hvilken som helst fiber. Dersom det står ‘fleece’ på fibermerkingen, er plagget ulovlig å selge. Det gir ikke informasjon om hva plagget er laget av. Det brukes mye fleece i jakker og pledd, og i slike produkter er det vanligste materiale polyester. Det finnes også tilsvarende produkter i andre materialer, f. eks. ull, eller blandinger med akryl og viskose.

Poser, filter og forbud som monner

Tiltroen til at teknologi skal løse de problemene vi står overfor er stor, ikke minst blant politikere. Det er forståelig, for det er jo enklere å si at andre skal løse problemene for oss så vi kan fortsette som før. Innovasjon er ‘buzz’ ordet fremfor noe. For å hindre fibrene som løsner fra syntetiske klær i vask å havne i havet, selges det i dag poser (http://www.patagonia.com/product/guppyfriend-washing-bag/O2191.html) som de syntetiske klærne kan vaskes i. Problemet er bare det at det ikke finnes dokumentasjon på om de virker. I tillegg er det en grunn til at vi vasker klærne. Vi vil ha dem rene. Før slike poser anbefales, bør forbrukerne få vite både hvor stor andel av mirkofiberproblemet de løser og hvor mye mindre rent plagget blir i vask ved bruk av slike poser.

En annen løsning er filter i maskiner. Det var et hovedpoeng i debatten på NRK forrige uke, og at dette ville være på plass i løpet av kort tid. Et slikt filter er dog ennå ikke utviklet, og vil trolig ikke uten videre kunne monteres på gamle maskiner. Skal vi da alle bytte ut vaskemaskinene våre på samme måte som radioene da DAB ble innført som eneste standard? En vaskemaskin på ‘dynga’ vil utgjøre et langt større problem enn de mange utdaterte radioene.

Teknologiske løsninger fordrer ofte innsats fra forbrukere for å virke. Vedlikehold av filter er ikke yndlingsbeskjeftigelsen for folk flest. Når renset du et filter sist? Det er lett å se for seg at de ikke renses, eller at innholdet kastes i do – og vi er da like langt, eller litt kortere – fordi det har kostet å bytte gamle maskiner til nye. Mengden Q-tips på norske strender tilsier jo at ganske mye rart går i do, selv om det neppe er fordi folk ikke vet at det ikke hører hjemme der.

Filtrene i vaskemaskin løser heller ikke de problemene fiber fra syntetiske klær bidrar med i form av husstøv og dermed luftforurensing. På NRK Debatt ble det nevnt forskning fra svenske barnehager og støvet fra tekstiler som potensiell miljøbombe for sarte barnelunger. En studie fra Frankrike bygger opp om dette: «Luftbårne syntetiske mikrofiber har også blitt utpekt som bærere av forurensende stoffer på grunn av den hydrofobiske overflaten. For eksempel har mikrofiber i byluft blitt funnet som bærere av PAHer og ‘transisjons’ metaller.» (http://www.erdetfarlig.no/info/Diverse-artikler/andre-farlige-stoffer--a...) Dette blir fort teknisk og komplisert, men la oss summere opp forskningen som er helt fersk: Fargestoffer og andre kjemiske behandlinger av tekstiler som skal gjøre dem ikke-brennbare, vannavstøtende og mindre ille-luktende, alt har potensielle konsekvenser vi vet alt for lite om. Det handler om kreft, om arvestoff og mye mer. Når denne samme studien peker på at mikroplasten er funnet i innlandsvann langt utenfor allfarvei, skjønner vi at ´luftlekkasjen’ er vel så viktig som ‘vannlekkasjen’.

Forbud og påbud

Forbud og påbud kan innføres raskt og har ofte stor effekt. I USA diskuterer de påbud om en advarselsmerking på syntetiske klær.  Flere land har innført forbud mot enkelte plastprodukter slik som plastposer og engangsbestikk. Vi kjenner ikke til at tekstiler omfattes av slike forbud, med unntak av at nye norske regler for hummerteiner som trer i kraft i år. Teinene i årets fiske skal ha noe nedbrytbar bomullstråd. Denne endringen er gjort for å gjøre det lettere for hummer å rømme fra spøkelsesteiner og dermed for å beskytte bestanden. En større diskusjon omkring forbud mot bruk av syntetiske tekstiler bør komme både innenfor havbruk, fiske og på land. Det kan bidra til at vi lettere ser hvilken plast vi har bruk for og når andre materialer er bedre alternativer.

Som dere kanskje skjønner er tekstiler utrolig mye mer enn bare det vi har på oss, de omkranser oss som interiørtekstiler, bestanddeler i transportmidler og som en stor del av livsviktige næringer som fiskeri og oppdrett.

Det forbudet som er innført i flest land er forbud mot mykplast som slipeelement i kosmetikk. Det sørgelige er bare at dette utgjøre en veldig, veldig liten del av mikroplastforurensingen. Forbudet er dermed mest interessant i forhold til den overføringsverdien det kan ha til større og viktigere produktgrupper, slik som unødvendig emballasje og tekstiler.

Resirkulering sirkulerer også problemer


Mange problemer med resirkulering av klær. Illfoto: Yay Images

Norsk avfallspolitikk bygger offisielt på avfallspyramiden i likhet med i EU. Men så, er avfallspyramiden ikke det som gjelder likevel, for resirkulering er ‘konge’. Eller rettere sagt keiserens nye klær. Resirkulering er å bruke materiale fra avfall som råstoff til å produsere nye varer eller ressurser. So far so good, som man sier på engelsk. Men, det er flere problemer med ideen om resirkulering. En er at produktene ofte inneholder mer enn det man har bruk for. Miljøgifter har vi nevnt. Heiet frem av tiltro til resirkulering, leker dagens norske barn blant giftige bildekk. Dekkene malt opp til granulater er en av de aller største kildene til spredning av mikroplast, fra våre stadig flere kunstgressbaner.

For klær er resirkulerte materialer skikkelig på moten. Alle vil ha det, men klær kan hverken resirkuleres enkelt eller effektivt. La oss ta bruken av resirkulerte materialer først. Ja, det er mulig. Plastflasker kan bli til polyester som kan brukes i klær. Men plastflasker bør heller bli til nye plastflasker fordi man da tar vare på mer av de egenskapene som er lagt ned i plasten, noe som kom helt klart fram i NRK Debatt. Problemet var pris. Slik det alltid er, selve kjernen for at vi ikke kommer videre. I forrige uke lanserte H&M en ny kolleksjon hvor de har brukt plastavfall fra havet som råvare (https://about.hm.com/en/media/news/general-news-2018/hm-conscious-exclus...). Bærekraftig`? Nei. Den plasten burde destrueres og ikke inngå i nye produkter, som igjen kan lekke ut i naturen. Det er med andre ord ikke gitt at akkurat klær er det beste å lage av den resirkulerte plasten.

Er klær egnet til å resirkuleres? Dette er et spørsmål industrien selv er veldig opptatt av og investerer store midler i. Det er deres våteste, grønne drøm. Problemene er flere. Det første er at klær svært sjelden er laget av ett materiale. De er ofte blandinger av ulike fibre, f. eks. bomull og polyester. Det neste problemet er at selv om det er en (ren) fiber, består klærne av så mye mer enn fiber, det er metall i glidelåser, knapper, nagler og pynt som også kan være laget av tre, plast og skinn. Klær er ikke en ‘ren fraksjon’ som det vil kalles i avfallsspråket. Klær inneholder i tillegg miljøgifter og disse er ikke merket på noen måte.

Den resirkuleringen som forgår i dag er svært begrenset. Avfall fra industrien er renere og kan lettere brukes. Innsamlede, brukte klær kan klippes eller skjæres fra hverandre manuelt og dermed renses flor glidelåser, tykke sømmer osv. og brukes til mye. Men det meste som resirkuleres brukes til produkter som er svært lite verdifulle, slik som isolasjonsmatter eller pussefiller.  Dette er produkter som i svært liten grad ivaretar verdiene i tekstilene. Dette betyr at avfallspyramiden ikke bare er svært bratt, den er oversett. Det er mye mer å hente ved å bruke jeansen en dag til enn at de beste delene av den brukte buksa skjæres ut og brukes til å veve filleryer, for å ta et eksempel fra en polsk bedrifts ’innovative løsning’ som vi fikk presentert på et bedriftsbesøk i Bielsko-Biala. For naturmaterialer som ull, vil resirkulering medfører at man mekanisk river fillene opp, og fibrene blir svakere og kortere og produktene deretter. Dermed tilsettes uansett alltid noe ‘jomfru’ ull. Så hva er poenget når utgangspunktet – ny ull – er så mye bedre og varig?

Dersom bedre resirkulering kommer på plass, vil det være fibrene som resirkuleres. Fiberproduksjonen er bare en liten del av miljøbelastningen i produksjonen av klær. Fibrene skal spinnes, farges, gis ulike etterbehandlinger og sys. Alt dette må gjøres på nytt selv om fibrene er resirkulerte og disse prosessene har høyere miljøbelastning enn selve fiberproduksjonen. Selv med ambisiøse mål om 40 % resirkulering av tekstiler innen 2030, reduseres klimautslippene bare med et sted mellom 3 og 6 % (https://quantis-intl.com/wp-content/uploads/2018/02/measuring_fashion_re...). Resirkulering er (om det er mulig) en lite effektiv måte for å få ned den totale miljøbelastningen av klær. Det man vinner er en dråpe i havet i forhold til å satse på lengre levetid og færre klær (https://www.fastcompany.com/40562305/more-recycling-cant-fix-the-fundame...).

Moteindustriens grønne sminke og brede smil

Det produseres i dag langt flere klær i verden enn vi har bruk for. Økningen har vært særlig rask etter 1980 og har kommet i form av syntetiske tekstiler. Industrien er global med få og svært store aktører.  Ta deg en liten tur i byen og tell opp hvor mange globale eller store kjeder du ser. De lever av å produsere svært billige klær og langt flere enn du og jeg og fattigfolk i Afrika har mulighet for å ‘bruke opp’. Derfor er resirkuleringen deres grønne drøm. Den løser to problemer. Hvis de får folk til å levere klær til ombruk og resirkulering, kan de fortsette å selge mer klær enn folk har bruk for, i en evig hurra-meg-rundt spiral. I siste utgave av EcoTextile News skriver Phil Patterson, som er en av verdens ledende eksperter på tekstiler og det vi gjerne kaller bærekraft: «Snakk om den sirkulære økonomien letter skyldfølelsen noe, så i noen folks bevissthet er det helt greit å fremme økt forbruk, gjennom den uendelige forandringen som er mote, ved å late som at dagens uoppnåelige sirkularitet er fullt mulig. På en eller annen måte er vi blitt lurt til å tro at bærekraft og sirkularitet er perfeksjon-rett-rundt-hjørnet. Det som trengs er en stor dose realitet som inkluderer en kollektiv forståelse av at ‘bærekraftige’ fibre ikke finnes, bare ‘mindre dårlig’, og at inntil videre handler ‘sirkularitet’ om delvis resirkulering som forbruker masse av jordens ressurser. Det som trengs, fra et miljøperspektiv, er at industrien må finne virkelig gode måter å redusere påvirkningen per enhet og drastisk redusere produksjonsvolumene.»

Selvfølgelig er det flinke folk i de store selskapene. De vet de sager av den grenen de sitter på, men det er mye penger å hente på å utsette avviklingen av fast fashion noen år eller tiår. Drømmen om resirkulerte klær forhindrer at arbeid som monner, starter. Vår jord tåler ikke at vi utsetter avviklingen.

Danskene tar ikke pulsen

Danmark er best i klassen i grønnsminking. Med kongehuset i spissen, har de bestemt seg for å vinne de grønne hjerter og selge oss ‘bærekraftig mote’. Dette har de åpenbart lært av keiseren, som vi nevnte tidligere. Han som er kjent for å gå uten klær. I fjor i mai lanserte danske Global Fashion Agenda Pulse rapporten, som ved siden av å fortelle at de som hadde betalt for den var best i klassen på bærekraft, også hevdet at polyester er fremtidens mest bærekraftige materiale. Fordi det kan resirkuleres og dermed skulle forbruker ‘overbevises’ om fiberens fortrinn. Det stor helt klart i rapporten at forfatterne forsto at dette ikke var en enkel øvelse, men skal de så må de. Mikroplast var nevnt i en bisetning, som noe som ville bli løst, så derfor bare en litt forbigående sak.

Vi må ta grunnlaget for EU og Norges avfallspolitikk på alvor og arbeide for å få produksjonen ned og levetiden opp. Resirkulering må brukes der det totalt sett bidrar til bedre ressursutnyttelse og lavere miljøbelastning. Avfallspyramiden må ikke ofres fordi det er enklere å sanke stemmer på grønn vekst og naiv tro på resirkulering. Det som haster er å få produksjonen av plast ned.  Da må det tenkes nytt. Vi tror denne tenkningen kan ta mange veier. Vi arbeider med å ivareta norsk ull bedre. Gjennom å fokusere på langsomme og lokale klær, søker vi alternativer til grønnsminket mote. I mai vil konferansen Varme tråder (http://www.hioa.no/eng/Events/Warm-threads-clothing-landscape) med internasjonale eksperter som Kate Fletcher og Klas Nyberg på plass i Nordhordland diskutere dette alternativet og se på hvordan landskap og klær beriker hverandre. De er også invitert til å oppleve 17. mai i Bergen for å se virkelig ‘slow fashion’ på nært hold: Bunadene. Vi må slutte å produsere søppel og slutte å tro at det å lage søppel av søppel gir miljøgevinst.