Du er her

Tekstilt fake news

Myndighetene burde vokte tekstilbransjens påstander i sin markedsføring nøyere, og bransjen selv burde ta litt selvkritikk og begå en smule selvjustis. Det er på tide å rydde litt opp både i markedsføringen, mediedekningen og dermed også i hva folk flest tror.
Av Redaksjonen
Publisert 17.12.2018 09:15

Å slutte å klippe sauen er ikke dyrevelferd, men dyremishandling. ifølge kronikkforfatterne. (Ill: Yay Images)

Kronikk av Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson

«Tekst» kommer av ordet tekstil, og på samme måte som vi vever tråd til stoff, vever vi ord til tekst og mening. Men det er lite mening i tekster om tekstil.


Om forfatterne:
Ingun Grimstad Klepp er seniorforsker
ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet
og har forsket på klær i over 20 år. Tone
Skårdal Tobiasson er journalist, f
orhenværende redaktør i magasinet TIQUE
og en av grunnleggerne av NICE
Fashion (Nordic Initiative Clean & Ethical).

Snarere ser det ut til å være en løs sammenheng mellom påstander og sannheter i markedsføringen av klær. Det er liksom ingen ende på hva som er helt greit å hevde. For det er jo ‘bare’ tekstiler. Så en måte å ta vårt fagfelt på alvor, er å bli litt mer bevisst på forholdet mellom tekst og tekstilene.

I det siste har det dukket opp mange påstander knyttet til klær og tekstiler som gjør at vi som jobber innen feltet stusser. Er det for eksempel greit å påstå at ikke å klippe sauen er god dyrevelferd og at polyester dermed er et godt og varmende alternativ til ull? Eller at «bambusviskose» er hudvennligere enn ull? Eller kalle ull som er farget kjemisk eller ikke superwash-behandlet for «ubehandlet»? Med vårt utgangspunkt, som er mange år med forskning og formidling rundt tekstilers mange egenskaper, miljøavtrykk og særlig ullens plass i disse sammenhengene, blir vi stadig overrasket over det lave kunnskapsnivået som kjennetegner fagfeltet tekstil. Påstander får leve sitt eget liv og sjelden arrestert som «fake news».

Ull er, i global sammenheng, en veldig liten aktør med bare rundt 1 % av fibermarkedet for tekstiler. Den økningen som har vært i tekstiler og klær de siste 40 årene kan vi først og fremst «takke» syntetiske fibre for. De utgjør nå 60 % av alle tekstiler, og de er i hovedsak oljebaserte. En annen gruppe i sterk vekst er regenererte fibre, de vi først og fremst kjenner som viskose – men også modal, lyocell, og det litt merkelige begrepet «bambusviskose» (i henhold til reglene for fibermerking skal det kun stå viskose). Vi tenkte derfor ta for oss noen påstander som vi har blitt konfrontert med i det siste og se nærmere på disse.

«Superwash forvandler ull til plast»

Denne påstanden har vi hørt mye i det siste og ofte i diskusjon om mikroplast. Bidrar vask av superwash-behandlet ullgarn som er «dekket med et tynt plastlag» til spredning av mikroplast?

For det første, har vi en størrelsesskala her. Vi minner om at ull representerer 1 % av alle tekstiler, og det belegget som er påført som motvirker krymping er så tynt at du må bruke sterke mikroskop for å se det. I tillegg er det en slags kunstig harpiks, og ikke det samme som syntetiske fibre. Superwash, som ikke brukes på norsk ull, men på typer av ull som krymper mye – som merino-ull – er lurt på plagg som vi vasker ofte. Behandlingen kan bidra til lengre levetid for en del plagg som er helt avgjørende for å minske miljøbelastningen. Det er riktig at superwash-behandling belaster miljøet, i likhet med alle andre etterbehandlinger.

Om du ønsker å slutte å spre mikroplast, så start heller med å slutte å vaske syntetiske plagg. Og dersom det er miljøbelastningen fra etterbehandlinger som er fokuset, så er det nok å ta av, viktigst er farging. Når det er sagt; så har det kommet alternativer til superwash som er mer miljøvennlig på markedet – men de «eies» av to store firmaer: Schoeller og Südwolle. Flere norske bedrifter er kunder av disse to. Men altså, at superwash forvandler ull til plast, er «fake news».

Det er en påstand til som må korrigeres. En del firmaer omtaler ull som ikke er superwash-behandlet og garn som eventuelt også inneholder noe av den naturlige lanolinen som «ubehandlet» ull. Dette er misvisende. Ullen gjennomgår en rekke ulike prosesser på vei til garn og stoff: vasking må all ull gjennom uansett om det ferdige produktet skal ha noe av lanolin igjen, fordi det er uønsket skitt fra sauens liv. Ull blir ikke garn uten en rekke behandlinger og noen av dem er våtprosesser, og omfatter bruk av kjemikalier. Vann og såpe er også kjemikalier, og farger er av de mere problematiske – uansett om de inneholder tungmetaller eller ikke. Det er selvsagt en god ting å kutte ut flest mulig av slike prosesser. Derfor er ufarget og ubleket garn, og garn uten superwash, selvsagt gode valg, likeledes garn fra produsenter som velger de minst miljøbelastende fargestoffene. Men ubehandlet er ikke noe garn.

«Fleece er en versting når det gjelder mikroplast»

De fleste forbinder ordet fleece med en jakke i syntetisk fleece-materiale. Ironisk nok, har industrien skapt dette ordet ved å bruke det engelske ordet for en sauefell i en ny betydning. Fleece er på engelsk det fell er på norsk, det vi får når vi klipper en sau. Det at fellen henger sammen og er lett og luftig, er overført til en type stoff der vi ikke ser stoffets konstruksjon, men bare en jevn lodden overfalte. Fleece er et utseende på det stoffet, slik at den fremstår litt som en dyrefell. Men dette sier ingenting om hvilken fiber den er laget av. Den kan likså godt være fremstilt av ull som polyester, eller et hvilket som helst annet materiale.


Fleece kan være laget av mange ulike materialer, også ull (Yay Images)

Et eksempel på hvor galt det blir når denne misforståelsen får satt seg, finner vi i Snø og ski nr 4, 2018. Her leser vi at «en kombinasjon av ull og kunstfiber kan være bra», noe som jo godt kan være riktig.  Litt lenger ned i samme spalte leser vi: «Det er smart å velge tekstiler som ikke forsøpler miljøet vårt slik som f. eks. fleece, som er laget av plast». Men fleece behøver slett ikke være laget av syntetisk materialer, altså plast, og dersom det er laget av polyester er det jo ikke annerledes enn alt annet laget av dette materialet. Det er ikke mer plast enn det superundertøyet som altså anbefales og ikke settes i sammenheng med plastforurensing.

Fordi fleece har en løs binding, løsner mye «floss» i bruk og vask. Om den er laget av et syntetisk materiale, vil dette være kilde til spredning av mikroplast i form av mikrofiber, men vår erfaring er at fleece-materiale ikke brukes så mye innerst mot huden, så denne typen plagg vaskes ikke så ofte. Som nevnt er 60 % av tekstilproduksjonen i dag syntetisk. De syntetiske materialene er overalt. Vi er mer bekymret for det treningstøyet i syntetiske materialer som t-skjorter, som vaskes etter hver bruk pga. lukt. Altså er det å gi fleece skylden for spredningen av plast overdrevet. Når det er sagt, brukes syntetisk fleece i mange tullete produkter med svært kort liv, som NSBs pledd som kastes etter én gangs bruk. Vi må selvfølgelig få bukt med slike uvaner, både i offentlig og privat regi.

«En ullfri verden er bra dyrevelferd»

I sammenheng med en vegansk motstand mot å bruke produkter fra dyr (inkludert melk, egg, ull, osv.) har vi sett noen hårreisende markedsføringseksempler på hvordan «fleece» av syntetiske materialer gjøres til noe som er utrolig mye mer positivt enn en klippet ullfell. Hør bare: «Authenitc shearless Fleece: Not a single sheep was sheared in the making of this garment» (Merket Lucky Brands). Og: «Fleece-infused: No smelly animal fur here. Just soft, furnace-warm 200 gram polyester fleece» (Duluth Trading Company). Påstanden om at dette skal være spesielt varmt, er kanskje det verste. Polyester varmer ikke spesielt mye. Ull holder på varmen selv om den blir fuktig, og kan luftes om den lukter. Dessverre har aktivister i USA fokusert mye på at ull er tull, med bakgrunn i dyrevelferd. I ytterste konsekvens kan det gå på vår helse løs.

Å ikke klippe sauer går derimot helt klart ut over dyrets helse. Det er direkte dyremishandling, og det ene merket vi nevner over bruker bilde av en uklippet sau som markedsføring. Det er sjokkerende. På sikt mener nok «dyrevernsorganisasjonen» PETA (People for the Ethical Treatment of Animals) at alt dyrehold skal avvikles, men så lenge det finnes sauer må de klippes, og å ikke bruke ulla er elendig ressursutnyttelse, som vi allerede ser alt for mange eksempler på i mange vestlige land. Veganismens innflytelse på tekstilsektoren er et stort tema som få har tatt på alvor.  Et område dyreaktivistene ikke har tatt inn over seg, er hvordan denne Authentic shearless Fleece vil virke inn på livene til havets dyr.

 «Blandingsmaterialer av ull og syntetisk er lurere enn ren ull for alle og enhver»

Denne er forholdsvis ny, og vi tenkte vi skulle stoppe den før den brer om seg mer. Ull i treningstopper blandes innimellom med syntetisk materiale for å gi bedre passform, få ned prisen (syntetiske fibre er billigere enn ull), for å øke transporten av svette ut av plagget og for å gi plagget styrke. Merinoull er ikke den sterkeste fiberen i klassen, og iallfall ikke om den har ekstra lav my, altså er tynn og dermed også myk.

Ull er dårlig på fukttransport, den absorberer derimot fuktigheten uten å føles tung eller våt; inntil litt over 30 % av sin egen vekt. For noen som svetter veldig, veldig mye; er dette et problem. Men for de som ikke blir klissvåte, f eks. de fleste kvinner og barn, og for alle som ikke trener ekstremt hardt, er ren ull innerst et suverent valg. For selv om ullen da er fuktig, så holder den på varmen. Ofte skjer det at produsenter blander inn det syntetiske vel så mye for å senke prisen, som for å gi plaggene bedre egenskaper – hvis «bedre» handler om å transportere bort fuktigheten og gi mer «stretch». Men desto mer syntetisk, desto mer blir plagget utsatt for at lukt setter seg i plagget, og det vil varme mindre. Blandinger med bomull og regenererte viskosefiber vil derimot bare bidra til lavere funksjonalitet fordi dette er materialer som hverken transporterer fuktighet, varmer i fuktig tilstand eller holder bedre på formen. Derimot vil blandingen være vanskelig å rengjøre.

At blandingsprodukter ofte markedsføres som ull, er en annen ting som irriterer. Det har vi oppdaget flere ganger med både sokker og «ulltopper» som viste seg å inneholde lite ull og mye annet. Skjerpings!

«Bambus må ikke vannes og er derfor miljøvennlig»

Fredag 30. november hadde Dagbladet Helg et «test» av treningstøy. I teksten er det mange feil, slik som at «ull transporterer bort svette ganske effektivt», men det skal bli verre.  Plaggene som er med i «testen» presenteres ett og ett. Om en «to-lags ulltrøye» med «50 % bambusviskose» står det «Pluss for at bambusviskose er miljø - og klimavennlig og ikke minst den fine prisen. Den holder seg også svært godt etter flere vasker, og du trenger ikke tøymykner for at den skal holde seg myk i stoffet».  Hvilken tekstilfiber som belaster klima og miljø minst er det ikke enighet om. Viskose produseres i en kjemisk prosess som på ingen måter er miljøvennlig. Det arbeides med nye løsninger, og hvor stor belastningen er, avhenger av hvilken prosess som brukes.


Mange forvirrende påstander om bambusens egenskaper (Yay Images)

I omtaler av det som feilaktig ofte kalles «bambus», eller litt bedre «bambusviskose», proklamerer produsentene materialets miljøfortrinn ved at bambus vokser fort og ikke må vannes. Men det er jo pussig at norske tekstilbrukere går på en slik bløff – for hvilke skoger vannes? Produksjonen av bambus er en monokultur og dermed ikke bedre enn vanlig skog.  Neste påstand om skyllemiddel er av samme type, for er det noen som helst grunn til å tro at de andre trøyene som er med i testen, som ull i blandinger med polypropylen og polyester, kommer til å bli vasket med skyllemiddel?  Syntetiske materialer utvikler svært vond lukt om de vaskes med skyllemiddel og de fleste styrer unna denne unødvendige kjemikalien, også på ull. Er det fortsatt bomull det sammenlignes med? Og i tilfelle hvorfor, når temaet er trøyer til trening, hvor ingen trøyer i bomull (av god grunn) er med? 

Dagbladet påstår også at trøyen holder seg «svært godt etter flere vask», hvor mange vask da undrer vi. En svakhet ved viskose er jo nettopp at den svekkes i fuktig tilstand, i motsetning til de syntetiske fibrene som den her sammenlignes med (som blandingsmateriale i ulltrøyer). Den eneste av påstandene i omtalen av trøya som vi fester lit til, er at «vi ble temmelig bløte på ryggen».  Det er jo ikke overraskende; viskose trekker til seg og holder på svært mye fuktighet, faktisk også sammenlignet med bomull, men selvfølgelig mye mer enn de fukttransporterende syntetiske stoffene. 

Omtalen av testen gjengir ikke en del andre påstander (heldigvis) som ofte kommer sammen med tullet rundt miljø, som at viskosen er bakteriehemmende og at den varmer. Den såkalte bambusen, eller «bambusviskose» markedsføres også med at den skal vaskes på lave temperaturer og med vaskemidler som får materialet til å nærmest forveksles med ull, bare mye mer hudvennlig. Men viskose er viskose, uansett om den kommer fra gran, furu eller har bambus som råmateriale. De kjemiske (og som nevnt svært miljøbelastende prosessene i viskose-fremstillingen) bryter ned råvaren slik at de opprinnelige egenskapene blir borte. Når fiberen bygges opp er det viskosens egenskaper som gjelder. At den skal være spesielt hudvennlig er også et spørsmål, ja den er myk, men den vil ikke regulere fuktigheten og dette kan være et problem for ømfintlig hud. Flere studier vist at fin merino (med lav my, minimum 18) har svært god virkning på atopisk eksem. Den internasjonale ulltekstilorganisasjonen IWTO har nylig lagt ut informasjon om en fersk amerikansk studie som viser dette, basert på plagg fra Devold.

Vi synes det er på tide at både media og produsenter slutter å skrive tull og tøys. Det er mange ting vi ikke er enige om, hvilken farge som er den vakreste, eller om hva som er mykt nok for å ha mot huden, men tekstil er også et kunnskapsfelt og de som jobber i bransjen bør ta dette på alvor og ikke bidra til å spre «fake news».