Du er her

Unngå fallgruver ved leasing

Leasing av driftsmidler blir mer og mer vanlig. Leasingavtalen kan by på ubehagelige overraskelser om man ikke setter seg inn i regler og retningslinjer på forhånd. HSHs juridiske rådgivningstjeneste hjelper deg å unngå fallgruvene.
Av Ove Hansrud
Publisert 08.09.2010 09:35

www.hsh-org.no gir HSHs juridiske rådgivere følgende råd:

Leasing er en finansieringsform hvor leier påtar seg å betale for et visst antall leieterminer (minimumsleie). Gjenstanden som leases vil ved utløpet av leietiden være fullt ut betalt, inkludert renter og omkostninger. Leieren blir likevel ikke eier av gjenstanden ved utløpet av leietiden.

Her ligger den avgjørende forskjellen fra et avbetalingskjøp. Leieren får derimot som oftest rett til å fortsette leieforholdet til sterkt redusert pris så lenge leieren måtte ønske. I noen leasingkontrakter gis alternativt leieren en forkjøpsrett til leiegjenstanden etter utløpet av leasingforholdet.

Fastsettelsen av prisen vil her kunne by på utfordringer og det må vurderes om en evig leierett vil være en mer fordelaktig løsning enn en forkjøpsrett. Fordi leier i utgangspunktet ikke blir eier av produktet er leasing en forholdsvis kostbar finansieringsform.

Leasingavtaler innebærer et trepartforhold: produsenten/leverandøren av løsøregjenstanden, kunden som leier løsøregjenstanden og leasingselskapet som er en finansieringsinstitusjon.

En leasingavtale kan sluttes på flere måter, men normalt velges en løsning som gjerne kalles direkte leasing. Produsenten selger her gjenstanden til leasingselskapet som deretter leier denne ut til kunden. Det blir da ikke noe kontraktsforhold mellom produsent og kunde, selv om det forretningsmessig normalt har vært kontakt mellom partene.

Kunden har gjerne på forhånd sett ut gjenstanden og forhandlet med produsenten om pris, leveringstid og lignende. Som finansieringsform velges imidlertid leasing, og salgsavtale inngås mellom produsent og leasingselskap, og leasingavtale mellom leasingselskap og kunde.

Leasingselskapet er en ren finansieringsinstitusjon uten fa kunnskap om de enkelte produkter som blir leiet ut til kunden, til tross for at leasingselskapet er den reelle eier av gjenstandene.

Leasingselskapet er derfor ikke innstilt på å påta seg noe leverings- eller mangelsansvar for gjenstanden som leies ut og det fins til dels vidtgående ansvarsfraskrivelser i mange leasingkontrakter.

Det er produsenten som kjenner produktet og som vil kunne utbedre eventuelle mangler. Mellom kunden og produsenten foreligger det imidlertid ikke et kontraktsforhold og det vil ofte være vanskelig for kunden å rette eventuelle mangelsinnsigelser mot produsenten.

Eventuelle mangler vil normalt måtte rettes mot eier av produktet. Ved direkte leasing er dette leasingselskapet, men ofte foreligger det som det fremkommer av det ovennevnte ansvarsbegrensninger i leasingkontrakten, og kunden står dermed igjen med få rettigheter.

Mange leasingkontrakter er etter vår vurdering ubalanserte og det er viktig å sette seg grundig inn i leasingkontrakten forut for en eventuell avtaleinngåelse.

Vi har i vår rådgivningstjeneste sett en rekke eksempler på kompliserte leasingavtaler med til dels vidtgående ansvarsfraskrivelser fra leasingselskapets side hvor enhver risiko er overført til kunden som leier.