Norge – klesbransjen 1 – 0
Mote og fotball, har de noe til felles? Vi vil iallfall gjerne heie frem en som har vært minst like tøff som Lise Klaveness, bare i en annen divisjon. Hun som har gitt hele den globale klesbransjen rødt kort for grønnvasking, er også norsk.
Kronikk av Tone Skårdal Tobiasson, journalist og forfatter og Ingun Grimstad Klepp, professor i klær og bærekraft
Innholdet gir uttrykk for forfatternes meninger
Fotball-VM er i år på en bortebane som har vekket avsky på verdensbasis, men av og til lønner deg å ta de internasjonale kampene på hjemmebane. Det kan likevel skape så store internasjonale bruduljer at det kan kalles en mediestorm, og alle i klesbransjen har lært seg hva NCA står for: Norwegian Consumer Authority (Forbrukertilsynet).
Det er bare i Norge det har gått hus forbi at den merkeordningen bransjen selv hadde satt sin lit til for markedspåstander om produkters bærekraftegenskaper, er utvist på ubestemt tid. Bortsett fra Tekstilforum, da, som har omtalt bruduljene. Før man kom så langt, har det vært filming, skittent spill og stygge taklinger.
Midt oppi det hele har divisjonssjef i det norske Forbrukertilsynet, Tonje Drevland, stått som en påle og delt ut både røde og gule kort. Det kan virke som norsk presse er mer opptatt av sportsutøverne som konkurrerer på banen, enn sportsgigantene som er del av dette spillet – og hvor de sammen med de aller største aktørene i motebransjen til sammen utgjør det som kalles Sustainable Apparel Coalition (SAC). Dette er laget som nå har satt hovedspilleren sin på benken: Higg Material Sustainability Index . Forbrukertilsynet blåser i fløyta stadig vekk, mulig det er derfor norsk presse ikke har fulgt med. Det rare er at Forbes, The Guardian, Business of Fashion, Women’s Wear Daily (helside) og EcoTextile News (10 sider) hørte fløyta, selv om det var det norske Forbrukertilsynet som kom med den banebrytende avgjørelsen om at Higg som merkeordning er grønnvasking og dermed ulovlig å bruke i Norge.
Det måtte skje på hjemmebane, fordi Forbrukertilsynet ikke har avgjørende myndighet annet enn i Norge. Men de kunne samtidig advare både H&M og SAC at de måtte ta dette til følge. Likevel, norsk presse har vært nærmest helt tause om dette. Bortsett fra herværende hederlige unntak. Noe som er merkelig i lys av følgende. Ikke nok med at H&M dermed sluttet å bruke Higg merket, SAC la hele merkeordningen på is inntil videre og lovet at tredjeparts-eksperter skulle etterprøve alle dataene de hadde lagt til grunn. Det var nemlig på dette området de hadde prøvd seg med både skittent spill og stygge taklinger.
Da Tonje Drevland nylig lekset hele bransjen som hadde møte i Singapore, var det tilløp til filming: Dette hadde vært skikkelig smertefullt, sa aktørene som var i paneldebatt med Drevland, og forsøkte å fremstå som angrende syndere. Heldigvis for dem tok Drevland dette som ektefølt anger og ikke spill for galleriet: «Forbrukertilsynet er positivt overrasket over selverkjennelsen fra bransjen som kom frem i debatten. Bransjen har nå selv erkjent at de på ingen måte er i mål og har en lang vei å gå når det gjelder arbeid med klima og miljø. Første, nødvendige steg for at bransjen skal komme videre og på rett spor med det viktige bærekraftsarbeidet og markedsføringen av dette mot forbrukere, er da tatt. Nå må bransjen ta dette innover seg, brette opp ermene og gå gjennom all markedsføring mot forbrukere for å sikre at de ikke gir et feil bilde at klima- og miljøpåvirkning.»
Til Business of Fashion sier Drevland «gal informasjon er verre enn ingen informasjon» og det er akkurat poenget i denne kampen. Banehalvdelene må være i vater, så ikke ballen hele tiden triller i det ene målet, som har blitt gjentatt gang på gang av naturfibrene som kommer dårlig ut i Higg. Blant annet fordi mikroplast, biologisk nedbrytbarhet, biologisk mangfold og fornybarhet ikke er tatt med i Higg. Dette er også noe som er påpekt i sammenheng med EUs arbeid med Product Environmental Footprint, hvor det samme gjentar seg. Det overordnede spørsmålet i dette VM’et, er om fokuset på fiber, som Higg har i sin merkeordning, er veien frem.
Heldigvis ser vi at noen har våknet opp til at det er den enorme økningen i produksjon og import, dominert av billige syntetiske fibre, som er kjernen i problemet. Under NF&TA konferansen, tok sjefsøkonom Thina Saltvedt ballen og headet i mål med å vise grafen som så tydelig understreker hvem som burde få det største røde kortet: Polyester.
SIFO har to store prosjekter finansiert av Forskningsrådet, Change og Wasted Textiles, hvor målet er å få ned produksjon og import av klær, og særlig de med fossil opprinnelse. Første steg på veien dit, er å sørge for at disse klærne ikke blir grønnvasket, og at påstandene om bærekraft er basert på forskjeller som faktisk betyr noe. Noe Drevland gjentok utallige ganger for bransjen i Singapore, hvor hun også understreket at det ikke er en menneskerett å si at noe er bærekraftig. Heldigvis har Forbrukertilsynet sammen med nederlandske Autoriteit Consument & Markt kommet med retningslinjer som, om bransjen tar disse på alvor og slutter med skittent spill, medføre at vi om forbrukere sikres gode produkter som både gavner oss, miljø og klima.