Agenters rett til avgangsvederlag

Handelsagenter har krav på avgangsvederlag når hovedmannen sier opp avtalen dersom vilkårene i agenturloven § 28 er oppfylt. Dette er kjent for de aller fleste agenter og hovedmenn, og i mange tilfeller skaper spørsmålet om avgangsvederlag få problemer. Men fra mitt ståsted som advokat ser jeg en hel del saker der partene er uenige, dels om retten til avgangsvederlag overhodet, og – ikke minst – størrelsen på avgangsvederlaget. Uenigheten beror dels på misforståelser rundt utmålingen og dels som en konsekvens av at rimelighetsvilkåret i bestemmelsen gir hovedmannen vide muligheter til å argumentere for at avgangsvederlaget må reduseres. Når alternativet er tvister for domstolene, kanskje i utlandet, ender man ofte opp med et beløp et godt stykke under lovens maksimum.

Siktemålet med denne artikkelen er å gi en viss oversikt over reglene om avgangsvederlag i agenturloven § 28. Fokus vil være på utmålingen. Det er imidlertid begrenset hva som er mulig å formidle gjennom en relativt kort artikkel, og det anbefales at man tar kontakt med en advokat med kompetanse på feltet dersom man skal fremme et slikt krav, både for å sikre at kravet er riktig, samt for å kunne legge en god strategi og eventuelt imøtegå hovedmannens argumenter. Tilsvarende gjelder naturlig nok hovedmenn som møtes av krav om avgangsvederlag fra den oppsagte agenten.

Hva er avgangsvederlag

Reglene om avgangsvederlag er kort fortalt en lovbestemt godtgjørelse til agenten for opparbeidelse av en kundekrets som hovedmannen vil kunne nyte godt av etter kontraktsopphør. Retten til avgangsvederlag er ufravikelig, det vil si at partene ikke kan avtale seg bort fra retten til avgangsvederlag eller til en utmåling til ugunst for agenten mens avtalen løper.

Den norske agenturloven bygger på et EU-direktiv, noe som også innebærer at man finner igjen ufravikelige regler om godtgjørelse ved opphør også i annen nasjonal lovgivning i EU-/EØS-området. Mye er likt, men man finner også til dels store ulikheter som det er verdt å merke seg dersom man vurderer å inngå en agenturkontrakt med en hovedmann som bygger på annen lovgivning enn den norske. Da vil det være hensiktsmessig å rådføre seg med advokat med kjennskap til aktuell lands agenturlovgivning og utmålingspraksis og/eller advokat med et internasjonalt nettverk.

Retten til avgangsvederlag oppstår ved opphør av avtalen, det vil si ved utløp av oppsigelsestiden, og kravet må fremmes senest ett år etter opphør. Det nevnes også at retten til avgangsvederlag ikke gjelder hvis hovedmannen hever avtalen på grunn av vesentlig kontraktsbrudd som kan tilregnes agenten. Det klare utgangspunktet er også at retten til avgangsvederlag bortfaller ved agentens egen oppsigelse.

Nærmere om vilkårene og utmålingen

Mange agenter legger til grunn at man uten videre har krav på lovens maksimum, som tilsvarer gjennomsnittet av provisjonsinntekten de siste 5 årene (eller for den tiden avtalen har vart dersom det er kortere). Dette beror på en misforståelse. Loven fastsetter bare hva agenten maksimalt kan få, ikke hva agenten rent faktisk har krav på. Det beror på en nærmere utregning og skjønnsmessig vurdering rundt rimelighetsvilkåret, se nedenfor. En annen sak er at det i en god del tilfeller vil være slik at utregningen tilsier at det er lovens maksimum som er aktuell.

Utregningen må ta utgangspunkt i vilkårene i § 28.

Agenten må ha tilført hovedmannen nye kunder eller merkbart øket omsetningen med den bestående kundekrets

Hovedmannen må ha fortsatte vesentlige fordeler av den opparbeidede kundekrets

Avgangsvederlaget må være rimelig, alle omstendigheter tatt i betraktning, særlig agentens tap.

Det første steget er å finne det relevante provisjonsbeløpet for de siste 12 månedene før opphør. Det relevante provisjonsbeløpet er da provisjonen mottatt av den omsetningen som har funnet sted med nye kunder, dvs. kunder agenten selv har skaffet i kontraktsperioden. Merk at annen utbetaling enn provisjon ikke inngår i beregningen, f.eks. utgiftsrefusjon. Merk også at ren områdeprovisjon, dvs. provisjon agenten mottar uten selv å ha medvirket til avtalen, heller ikke inngår i beregningsgrunnlaget.

All omsetning med nye kunder skal regnes med. Når det gjelder eksisterende kunder, skal man bare regne med den økte omsetningen, og det vil bare telle med dersom det samlet sett er slik at denne økningen er merkbar. La oss si at hovedmannen før avtalen med agenten ble inngått hadde 30 kunder i det aktuelle området avtalen gjelder, og at omsetningen med disse var på MNOK 5. Ved opphør av samarbeidet er fortsatt 20 av dem kunder, og disse handler for MNOK 8 i løpet av de siste 12 månedene. Dette er en merkbar økning, og MNOK 3 skal da inngå i beregningsgrunnlaget. Merk at det skal skje en nettovurdering. Det vil si at omsetningen ikke skal inngå i beregningen dersom agenten har klart å holde omsetningen uforandret på MNOK 5 selv om antall gamle kunder er redusert fra 30 til 20 som i tilfellet over.

Hvis vi samtidig sier at omsetningen med nye kunder er på MNOK 7 i de siste 12 månedene, vil den totale omsetningen som inngår i beregningsgrunnlaget utgjøre MNOK 10. Hvis vi legger til grunn at det gjelder en provisjonssats på 10%, vil beregningen ta utgangspunkt i en provisjon siste 12 måneder på MNOK 1.

Deretter skal det skje en vurdering av varighet på kunde og frafallsrate for å kunne fastslå agentens tap. Det skal i tillegg skje en neddiskontering til nåverdi i og med at avgangsvederlaget kommer som en engangsutbetaling, i motsetning til det som ville vært tilfelle ved fortsatt provisjon. Dette lar seg best forklare gjennom et eksempel. Hvis man sier at varigheten på kunder er 3 år, og årlig frafallsrate er 20%, får vi følgende resultat (eksempelet med 3 år, 20% og neddiskontering 10% er hentet fra EU-kommisjonens veileder, men det er viktig å understreke at det må skje en konkret vurdering, og at levetiden og frafallet i mange tilfeller vil være høyere, noe som vil redusere det tallet man kommer fram til, samt at det med dagens rentenivå må opereres med lavere neddiskonteringssats):

Eksempelet viser at det beregnede tapet til agenten er på NOK 1.756.800.

Deretter skal det foretas en eventuell nedjustering basert på lovens rimelighetsvilkår og en begrensning i forhold til lovens maksimum på gjennomsnittlig provisjonsinntekt de siste 5 årene (eller den tid avtalen har vart dersom det er kortere enn fem år). Merk at justeringen skal skje med utgangspunkt i det beløpet vi kom til over, og ikke basert på lovens maksimum. Det kan ha stor betydning. For eksempel kan vi tenke oss at snittprovisjonen de siste fem årene har vært MNOK 1. Hvis rimelighetsvilkåret tilsier en reduksjon på 50%, vil det bety at man lander på et avgangsvederlag på NOK 878.400 (mens en halvering av taket på MNOK 1 ville gitt et resultat på NOK 500 000). Tabellen over kan dermed utbygges med følgende:

Eksempelet over viser også at selv en reduksjon på 40% ikke vil påvirke avgangsvederlaget, da man fortsatt vil være over lovens maksimum. Noe annet ville være tilfelle dersom man i eksempelet over la til grunn at det ikke hadde skjedd noen merkbar økning av omsetningen til eksisterende kunder, slik at bare omsetningen med nye kunder på MNOK 7 skulle regnes med. Hvis vi også tenker oss at frafallsraten settes til 40%, og at snittet de siste fem årene fortsatt hadde vært på MNOK 1, hadde utregningen sett slik ut:

Dette viser at man selv ved den ordinære utregningen er langt under lovens maksimum, og at man etter rimelighetsjusteringen sitter igjen med et vederlag veldig langt unna.

Når det gjelder rimelighetsvurderingen, er det en rekke momenter som kan dras inn som argument for en reduksjon. Typisk vil være fallende omsetning, mislighold fra agentens side under kontraktsperioden, hovedmannens medvirkning gjennom sentrale avtaler og markedsføring etc. Dette må vurderes konkret, og rammen for denne artikkelen gjør at jeg ikke kan gå nærmere inn på dette. Men man kan være sikker på at en hovedmann vil hoste opp en rekke argumenter dersom hovedmannen ønsker å presse ned avgangsvederlaget.

Som det fremgår over er det også et vilkår at hovedmannen får fortsatte vesentlige fordeler av den opparbeidede kundekretsen. Dersom dette vilkåret ikke er oppfylt, bortfaller retten til avgangsvederlag fullstendig. For eksempel kan man tenke seg at agenten sies opp fordi hovedmannen har besluttet å avvikle salgsvirksomheten i det aktuelle området agenten virket i (og dette er reelt, ikke bare et dårlig forsøk på å unngå avgangsvederlag). Hovedmannens konkurs vil i all hovedsak også bety at man ikke har noen fortsatte fordeler. Der hovedmannen skal fortsette sin virksomhet i området vil det imidlertid normalt være slik at vilkåret er oppfylt. En særlig situasjon oppstår der agenten tar opp et konkurrerende merke og selv utnytter den opparbeidede kundekrets. Det vil begrense eller fjerne de fortsatte fordelene for hovedmannen. Dette vil gjerne tas under rimelighetsvurderingen, og vil kunne få store konsekvenser for utmålingen. Men det er ganske naturlig. Agenten kan ikke få i både pose og sekk.