Hva er en handelsagent etter loven?

Av Henrik Renner Fredriksen, advokat/partner i advokatfirmaet SGB Storløkken

Lagmannsretten behandlet høsten 2020 en tvist om avgangsvederlag etter agenturloven, der hovedmannen ble frifunnet. Det sentrale spørsmålet var hvordan agentdefinisjonen i agenturloven § 1 skulle forstås. Slik lagmannsretten (og tingretten før det) tolket bestemmelsen, synes det å opereres med et krav om at agenten må ha direkte befatning med ordrene fra kunde for å kunne regnes som agent i lovens forstand. Basert på en slik tolkning er det risiko for at ordninger der ordre går direkte fra kunde til hovedmann – typisk elektronisk, noe som blir stadig mer utbredt i alle bransjer – vil innebære at agenten ikke er å regne som agent i lovens forstand. Konsekvensen er at agenten da mister beskyttelsen som følger av agenturloven, for eksempel retten til avgangsvederlag. Saken er anket til Høyesterett, som har anmodet EFTA-domstolen om en tolkningsuttalelse. Utfallet av denne saken vil potensielt ha betydelige konsekvenser for norske agenter.

Agenturloven § 1 inneholder en definisjon av agentbegrepet. Definisjonen er som følger:

Med handelsagent forstås i denne lov den som i næringsvirksomhet etter avtale med en annen (hovedmannen) har påtatt seg selvstendig og over tid å virke for salg eller kjøp av varer for hovedmannens regning ved å innhente ordrer til hovedmannen eller ved å inngå avtaler i hovedmannens navn.

Lagmannsretten legger i sin dom til grunn at agenten har «virket for salg», men konkluderer samtidig med at dette ikke har skjedd ved å «innhente ordrer til hovedmannen». Det er relativt uklart hvordan lagmannsretten mener at dette begrepet egentlig skal tolkes, men det henvises til en dom fra Borgarting lagmannsrett fra 2012, der det ble uttalt som følger:

Lagmannsretten legger til grunn at uttrykket «innhente ordrer» ikke betyr noe annet eller mer enn å motta ordrer. ...

Slik lagmannsretten har forstått det, har utviklingen etter agenturlovens vedtakelse generelt gått i den retning – i hvert fall innen visse bransjer – at kunder i større grad enn tidligere bestiller varer direkte fra produsenten, dvs ikke via denne lokale representant/agent. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at denne omstendighet ... kan lede til at agenturloven § 1 første ledd kan tolkes på en annen måte enn det som følger av en klar ordlyd. ...

Hvorvidt det nevnte uttrykket i agenturloven er et hensiktsmessig avgrensningskriterium, slik den faktiske utviklingen har vært med hensyn til handelsrepresentanter og rutiner for ordreinngivelse, hører ikke under lagmannsretten å vurdere.

Det er følgelig nærliggende å oppfatte at lagmannsretten i den aktuelle saken legger til grunn det som ble uttalt i 2012-dommen. Hvis Høyesterett kommer til samme resultat vil det som nevnt innledningsvis kunne få betydning langt utover den konkrete saken. Det blir mer og mer vanlig med elektroniske løsninger der kunder legger inn bestillinger som går direkte til hovedmannen. Det kan bety at agenter med hovedmenn som opererer med slike løsninger ikke er å anse som agent i lovens forstand, og dermed ikke nyter godt av agenturlovens ufravikelige verneregler. Det vil potensielt ha virkning langt utenfor dagligvaresektoren, som partene i den aktuelle saken opererer i. Det vil kunne ramme agenter innen alle bransjer, og ikke minst vil det bli veldig enkelt for hovedmenn å komme seg unna forpliktelsene etter loven.

Den norske agenturloven bygger langt på vei på et EU-direktiv. Som EØS-medlem er Norge forpliktet til å følge dette direktivet, og det er også bakgrunnen for utarbeidelsen av agenturloven fra 1992. Direktivet inneholder en egen definisjon av agentbegrepet som binder Norge. Forarbeidene til agenturloven har forutsatt at lovens definisjon er i samsvar med den definisjonen man finner i direktivet, og som lyder som følger:

«I dette direktiv menes med «handelsagent», en selvstendig mellommann som har varig fullmakt til enten å formidle kjøp eller salg av varer for en annen person, heretter kalt «hovedmann», eller til å formidle eller foreta slike transaksjoner i hovedmannens navn eller på vegne av denne.»

Som man kan se, inneholder direktivet intet krav til at agentens virke skal skje gjennom innhenting av ordre til hovedmannen, men begrenser seg til å fastslå at det skjer «formidling» av kjøp eller salg. Dermed er det usikkert om lovens definisjon er i tråd med direktivets definisjon.

Denne tolkningstvilen har ført til at Høyesterett har valgt å be EFTA-domstolen om en tolkningsuttalelse knyttet til hvordan direktivet skal tolkes. Kan man i direktivets definisjon («formidle») innfortolke et krav til «innhenting av ordre» med den forståelse som lagmannsretten la til grunn?

Tolkningssvaret fra EFTA-domstolen vil være avgjørende for Høyesteretts dom i saken. Det er god grunn for norske agenter (og hovedmenn) til å følge spent med på hvordan denne saken ender. En slik dom vil nok neppe foreligge før tidligst høsten 2022.