Hjertesukk fra en nisjebutikk

Hun deler sin bekymring over de små butikkenes store problem akkurat nå: store varelagre med varer som ble kjøpt i fjor, og som blir stadig mindre verd for hver dag de forblir usolgt: Hvordan overleve på varer som ikke gir fortjeneste og hvordan skaffe likviditet til neste runde med innkjøp?

«Kjære næringsminister Iselin Nybø!

Først en million takk for både velvilje, tiltak og ikke minst økonomisk bistand i form av krisepakker.

Det føles både godt og trygt å bo i et land med «penger på bok» og evne til å reagere når en krise som dette rammer oss alle, og der de aller fleste synes til å forstå at dugnad skrives «VI»

Jeg er likevel redd konsekvensene kan bli veldig mye større for noen av oss, enn noen ser i dag, og selv om jeg ser at veldig få kommer utenom store tap, velger jeg likevel å begrense dette hjertesukket til min egen bransje – varehandelen, og da særlig med fokus på oss som driver små selvstendige nisjebutikker.

Vårt desidert største problem nå er våre enormt store varelagre, som for veldig mange av oss er blitt opptil 30% dyrere enn budsjettert på grunn av den veldig svake kronekursen. De aller fleste av oss budsjetterte og satte våre bestillinger for 3/4 år siden, under helt andre markedsforhold enn dagens situasjon, og på lik linje med andre bransjer er dette «ferskvarer» Vårens og sommerens varer selger veldig dårlig på høsten, og da kommer det igjen nye varer, bestilt før denne krisen, og også med andre forventninger til markedet. Vi kan selvsagt «dumpe» disse varene i et allerede veldig utfordrende marked, uten fortjeneste, men for å skaffe likviditet til neste runde. Det kommer nok veldig mange til å gjøre, i et forsøk på å overleve. Det vil selvfølgelig bli svært utfordrende i forhold til våre smittevernsregler, og også for arbeidsplassene til oss som holder igjen nå, i håp om å være her også når dette er over.

Personlig låner jeg min bedrift penger til å betale for varene jeg nå mottar. Jeg kunne selvsagt bedt om betalingsutsettelse, men mine leverandører er i samme situasjon som meg, og deres produsenter er i langt mer sårbare land og økonomier enn vår. Jeg kunne også lånt penger i banken, men jeg betaler ikke renter til meg selv, og både lån og betalingsutsettelse er som kjent kun midlertidige løsninger, «livbøyer uten line i et vann som er alt for kaldt til å overleve i» Ingen kan overleve på å selge varer uten fortjeneste, og ei heller på å bygge opp varelagre med som er betalt, men «gått ut på dato»

OK - så er dette bare små nisjebutikker. Bedrifter uten mange ansatte og uten ambisjoner om de store innovative fremtidsutsiktene. Bedriftene som på ingen måte bidrar til å sette Norge på verdenskartet. Likevel er det ofte disse bedriftene, fasilitetene i en by, som gjør at den ene byen velges foran en annen, når de mest innovative bedriftene eller den smarteste gründeren skal etablere seg.

Byens liv er byens sosiale bærekraft, og i dagens bysamfunn er det veldig ofte butikkene og serveringsstedene som skaper det livet på bygulvet som gjør at andre bedrifter tør etablere seg.

Det beste middelet for å skape trygghet i en by er øynene som ser. De aller, aller fleste bedrifter er fortsatt avhengig av tilgang på «gode hoder», mennesker med vilje, evne og lyst til å skape resultater. Disse vet sin verdi og stiller i dag krav til langt mer enn lønn og arbeidsforhold - ofte med visjoner i et større perspektiv enn å skape verdier for bedriftens aksjonærer. Undersøkelser viser også at bedriftens beliggenhet i nærhet til fasiliteter, trafikknutepunkt og avstand fra hjem, veier tungt når de velger arbeidsgiver. Lyset i byen første etasje, øynene som ser.

Jeg har ingen idé om hvordan man kan hjelpe de minste varehandelsbedriftene, utover de krisepakkene som allerede er gitt. Kanskje det kunne vært en idé med lønnsmidler, kanskje kunne man ettergi moms. Det som uansett ville gagne mest er en skikkelig «restart» av økonomien, for som en kollega så godt har poengtert: «vi har ingen på venteliste, vi har bare veldig store varelagre»

Folk er redde for både helsen sin, jobbene sine og fremtiden. De kjøper ikke nye kjoler.

Med ønsker om hyggelige maidager.

Helene Løbach»