Grønt lys for grønnvasking

Kronikk av Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson

Spørsmålet har blitt tatt opp i stortinget i to runder, og besvart av klima- og miljøministeren (https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=86216). Svaret Espen Barth Eide gir er likt EUs byråkratenes. Næringsministeren, som har fått spørsmål fra Høyres Liv Kari Eskeland er enda ikke besvart (https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=864679. både politikere og byråkrater viser til at det er gode intensjoner bak ønsket om merkeordningen som er fremmet. Gode intensjoner er en særdeles dårlig unnskyldning når resultatet er katastrofalt. Det er enda tid til å endre kurs og forhindre at EU blir verdensmester i grønnvasking, slik vi hevdet i diskusjon med Paola Migliorini som er mot slutten av denne videoen fra lanseringen av Make the Label Count (https://youtu.be/_2v1eXTJT3Y). Migliorini er en av de ansvarlige EU byråkratene, med tittel Deputy Head of the Unit for Sustainable Production, Products and Consumption, Directorate General for the Environment, European Commission.

Hva er PEF?

Product Environmental Footprint er en planlagt felles metode for å måle miljø- og klimafotavtrykket for ulike produkter, også klær og skotøy. Arbeidet med PEF for klær og skotøy ble lagt frem for høring tidligere i høst, og detaljene i metoden er i det store og det hele på plass, dette vet vi fra de som sitter i den tekniske komiteen. Slik PEF er nå, vil den gi det resultat at syntetiske materialer merkes grønt, altså som gode miljøvalg, mens ull og de andre naturmaterialene vil komme dårlig ut.

Ministerens svar

Som en konsekvens av vårt innspill om bunaden og andre gode klær i ull, silke og andre naturmaterialer, ble det stilt et spørsmål i Stortingets spørretime til Barne- og familieministeren, som er ansvarlig for miljømerker i Norge, men dette ble videresendt til KMD. Dette var før Høyres representant stilte samme spørsmål til Næringsministeren. Espen Barth Eide skriver i sitt svar: «Formålet med å utvikle PEF-metoden er å underbygge miljøinformasjon om produkter med en felles metode, slik at forbrukere og virksomheter får pålitelig, sammenlignbar og verifiserbar miljøinformasjon for å kunne ta bærekraftige valg ved kjøp av produkter.» Vel og bra, men hva om datagrunnlaget som mates inn ikke er «pålitelig, sammenlignbart og verifiserbart» og metoden ikke er egnet til å sammenligne produktene? Problemet med PEF slik den er nå, er nettopp det.

Ministeren skriver videre at «Det finnes mer enn 100 aktive miljømerker i EU», og at regjeringen støtter EU-kommisjonen arbeid med å måle og formidle det miljømessige fotavtrykket til produkter, og å bedre underbygge miljøinformasjon. «Dette vil bidra til å redusere såkalt grønnvasking av produkter.» Det er selvsagt litt komisk at det at det finnes så mange miljømerker skal løses med å utvikle enda et til, men ellers er jo intensjonene gode. Problemet er bare det at en «felles» målemetode jo er katastrofal om det den måler er helt galt. Da vil den bli et sterkere redskap for grønnvasking enn det enkeltfirmaer er i stand til å påstå eller fremme selv.

Både Miljødirektoratet og EU (https://www.nrk.no/spesial/kampen-om-bunaden-1.15689990) hevder at merkeordningen ikke er ferdig utviklet og at ingen derfor vet hvordan syntetiske materialer vil komme ut av det sammenliknet med naturfibre til syvende og sist. Det stemmer ikke. Vi vet hvordan PEF ser ut nå, og ja, detaljene er på plass. Derimot vet vi ikke hvordan det vil bli «til slutt». Vi håper at vårt og mange andres arbeid, blant annet med «Make the label count» aksjonen (http://www.makethelabelcount.org/) og høringssvarene i høst klarer å stanse PEF mens det enda er tid.

Hva er galt med den planlagte PEF for klær?

Både PEF for klær og skotøy, altså selve systemet for sammenligning, og de dataene som kommer til å mates inn i det, favoriserer syntetiske materialer. Kort oppsummert er de viktigste feilene beskrevet under.

I PEF systemet blir de miljøbelastningen som særlig gjelder plast, ikke regnet med. Dette gjelder viktige miljøbelastninger som spredning av mikroplast, som er et stort problem for tekstiler, samt at tekstiler av plast ikke er nedbrytbare. Levetiden på klær er et komplisert spørsmål, men også helt avgjørende for miljøbelastning. I PEF for klær og sko er materialstyrke valgt som mål på levetid. Dette vil igjen favorisere syntetiske tekstiler, fordi de er sterkere enn naturmaterialer. Den forskningen som finnes om levetid på klær viser ikke at syntetisk klær brukes lenger, tvert imot. I detalj etter detalj evner ikke PEF å ta høyde for den kunnskapen som finnes om klær, og ei heller å peke på hvor forskning trengs for å gi et mer pålitelig kunnskapsgrunnlag. De metoder som skal si noe om reparasjonsbarhet er, som for levetid, verken forsknings - eller kunnskapsbaserte.

Vi, og de fleste andre som har hatt innsyn i prosessen, regner med at HIGG MSI har gitt datagrunnlaget som vil bli lagt til grunn for miljø- og klimabelastningene som knyttes til de ulike materialene. Da Dagens Næringsliv tok opp Tekstilforums tematisering av dette, pekte Wiedswang nettopp på HIGG Index. Dette er fordi dette per i dag er det største og mest brukte verktøyet. Men dette systemet er ikke åpent eller demokratisk, derimot utviklet av storindustrien selv, og er i dag eid av et privat selskap og bak en betalingsmur. Det har i en årrekke rangert polyester som den grønne fiberen og naturfibrene som verstinger. I kritikken som nå reises mot PEF svarer EU med at det ikke er bestemt at HIGG MSI skal legges til grunn. Spørsmålet er da, hvor skal de ellers få data fra?

Grunnen til at HIGG MSI makter å grønn-vaske plast er delvis gjennom strategiske valg, men også et mer grunnlagene problem: den måten LCA (livssyklusanalysene) måler syntetiske og naturlig materialer ulikt. En del av feilene i HIGG MSI vil dermed også prege andre LCA baserte datasett. Vi har lenge sett hvordan plast vinner frem som «bærekraftig», sist i uniformene til de frivillige under klimatoppmøte i Glasgow (https://forskersonen.no/klima-kronikk-meninger/klimatoppmotets-plastklaer-er-en-katastrofe-for-miljoet/1929641). PEF er med andre ord ikke først ute med å ville grønn-vaske plast, men vil være et viktig skritt i gal retning fordi det vil sikre grønnvaskingen legal ryggdekning.

EU har gitt den globale fossilbaserte fast fashion industrien bukten og begge endene i utvikling av PEF. Det er samme banden som står bak HIGG, og bak den plastifiseringen av klærne vi ser foregår rundt oss. I dag er over 60% av den globale fiberproduksjonen plast, som fremkommer i flere rapporter, blant annet denne (https://changingmarkets.org/portfolio/fossil-fashion/) og selve årsaken til eksplosjonen i klesproduksjonen, er denne billige råvaren. Vi kjemper ikke bare for bunader, men for mangfoldet av gode klær, lokal produksjon, håndverk og de rester som finnes av tekstilproduksjon i Norge og Europa. Kunnskap koster penger, og kunnskap om klær er så til de grader dominert av enkelte store aktører at det vanskeligjør utvikling av god regulering. Vi tviler ikke på de gode intensjoner hos den nybakte ministeren eller blant byråkrater i i departement, direktorat og EU, men minner om at de har ansvar også for det de selv sier de ikke vet – og de katastrofale følger det får.