Naken kriseberedskap

Våre myndigheter har i lang tid ment at klær og tekstiler er noe vi verken trenger å kunne noe om eller ha beredskapsplaner for. De har lagt ned testlaboratorier, kastet penger etter alle som vil flytte sin produksjon til Kina, og nå følge de friskt opp med få og dårlige råd.

«Er du frisk og ikke har noen symptomer så må du kunne gå ut å prøve en genser», sa Margrete Greve-Isdahl fra FHI på debatten i NRK tirsdag 31. mars og mente at noen av tiltakene som stengte prøverom var å «skyte over mål». Eksemplet var kanskje ikke helt velvalgt? En genser må jo nettopp trekkes ned over ansikt, nese og munn. Hun avviste spørsmålet om klær med at de syke skal holde seg hjemme, til tross for at hun senere i sendingen refererte til undersøkelser som jo tilsier at symptomfrie også kan være smittebærer. Hennes svar ga neppe verken kunder eller klesbransjen gode holdepunkter for hvordan de skal oppføre seg. For hva med genseren? Kan like symptomfrie kunder dra på seg genseren like etterpå? Eller hvor lenge bør den ikke være tilgengelig for prøving? Mens dagligvarebransjen har fått detaljerte retningslinjer virker rådene her både fraværende og usaklige. FHI har ikke sagt noe om klær, bare om at harde flater i butikker skal vaskes. Vi vet at viruset kan «overleve» lengre på harde flater enn på papp og tekstil, men det betyr ikke at det IKKE kan overføres via tekstil, bare at det tiden er kortere. Hvis viruset «overlever» 3 timer på tekstil bør genseren jo nettopp settes i karantene før neste person kan prøve den. Klær og tekstiler er nesten fraværende på FHIs nettsider med ellers så utførlig informasjon til befolkningen samtidig som klær spiller en vesentlig rolle i beskyttelse mot viruset.

I svært mange land er munnbind valgt som en sentral strategi. I Norge er både munnbind og engangshansker omstridt. Norske kommuner og institusjoner står fortvilet frem i beste sendetid og forteller om mangelen på elementært smittevernutstyr som ansiktsmasker og drakter, altså klær å møte de syke med. Noen norske bedrifter har kastet seg rundt og strikker og syr. Men hvilken standard skal følges, og hvem kan teste det? Store institusjoner som forsvaret, små og store bedrifter, og selvsagt alt innen pleie og omsorg legger om rutiner for å forhindre smitte. Dette vil bli enda viktigere når yrkesgrupper som tannleger, frisører og fysioterapeuter igjen skal ta opp sitt virke. Skal de da skifte mellom hver pasient/kunde? Hva slags klær kan/skal de bruke og hvordan kan de effektivt rengjøres? Hvordan kan vi sikre at minst mulig engangsprodukter brukes og smittevernet blir mest mulig effektivt og samtidig ikke unødvendig miljøbelastende?

Forbruksforskningsinstituttet SIFO ble opprettet i 1939 for å skaffe og formidle vitenskapelig kunnskap om husstell. . Laboratorier ga ikke bare norske forbrukere, men også offentlig institusjoner som forsvar, brann- og helsevesen og industri muligheter for testing av produkter og kunnskapsutvikling innen klær, tekstiler og klesvask. I 2013 la Barne- og likestillingsdepartementet ned SIFOs laboratorium. De mente at kunnskap om klær ikke hadde «samfunnsmessig relevans». Alt både av produkter, testing og kompetanse kunne bare kjøpes fra utlandet. Dermed har vi i Norge ikke noen kriseberedskap, ingen med ansvar for kunnskap om klær. Jeg vet dette, fordi telefonene kommer til meg, fra bedrifter både innen tekstil og helse, fra offentlige institusjoner med ansvar for innkjøp og vask av klær og annet smittvernutstyr, til tross for at det er 7 år siden myndighetene besluttet at vi ikke trenger kunnskap om dette i Norge. Da er det heller ikke rart at FHI kommer med såpass sprikende og uklare råd både på egne nettsider og i media. Jeg har all respekt for deres arbeid og kompetansen og bidrar i «dugnaden» så godt jeg kan. Det er ikke deres skyld at klær er strøket av lisen over det samfunnet mener er kunnskapsbehov.

Det sies at nød lærer naken kvinne å spinne. Som klesforsker vet jeg at vi møter både denne krisen og alle andre innen klima, miljø og helse med klær på kroppen. Spørsmålet er om vi skal møte de spørsmål de reiser nakne, eller forberedt med kunnskap om klær i krise.