Idet man trådte inn i den imponerende bygningen som til vanlig huser Museet for Samtidskunst, gikk man i dag inn i en ung kvinnes univers. Første sving til venstre og du befinner deg midt i soverommet hvor en stor seng med en enda større tyllgardin er i senter. I sengen sitter en jente og leser Hemingway mens hennes to venninner sover ved siden av henne - alle i gårsdagens festantrekk; hvite tyllkjoler. Lyset er dunkelt og langs veggene henger en garderobe bestående av plagg fra Cathrine Hammels arkiv som for 21-års jubileet nå er tatt frem igjen og blitt svøpt i tyll. Her finner vi signaturkardiganen “Petit Cardigan” fra 1997, tyllkjoler og -skjørt, deriblant “Favorite Dress” fra SS05 og “Short Tulle Skirt” fra AW09, i tillegg til “Poem Shirt” fra 2001 - denne gangen i lag-på-lag av gjennomsiktig tyll fremfor den tradisjonelle bomullen.
I neste rom tar et stort bord dekket av aviser, appelsinjuice, brød og ost oppmerksomheten din. Deretter de matchende solhattene til jentene som sitter ved bordet og skravler. Jentene er alle kledd i hvitt fra topp til tå, to i tyll og en i bomullskjole med broderier. Antrekk som garantert vil bli store suksesser til neste års sommerfester - for ikke snakke om hattene!
Fra jentene går øynene dine til venstre hvor en annen jente står alene foran et stort speil. Hun prøver klær. Det virker som hun kjeder seg og beundrer seg selv på samme tid. I luften ligger en stemning av forventning, hva vil kvelden bringe?
På badet “vegg i vegg” ligger en annen ung kvinne i badekaret og leser. Klærne hennes, et stort tyllskjørt og en kort, hvit topp, er tatt av og ligger pent på gulvet rett fremfor henne.
Du krysser gulvet og en høylytt diskusjon leder deg inn til hjørnet av rommet. En jente sitter på kjøkkenbenken i en sort tyllvariant av Cathrine Hammels “Zaggy Pant” fra 2013 og en, eller to?, voluminøse overdeler som etterlater skuldrene bare. Ansiktet hennes er tydelig oppskaket og kilden er mannen som står siden av henne. “Lytt til meg!” roper hun og prøver å forklare han noe. Operamusikken fra høyttaleren tonesetter det hele og tar krangelen både til nye nivåer, samtidig som den også tilfører en romantisk tvist på det hele.
Du føler nesten at du kommer for nært på, men når du snur deg for å komme unna, kommer du kun nærere på en annen ung kvinne. Hun sitter med bena i kryss på en divan, platespiller i hjørnet, urørt, musikk i ørene fra iPhonen. Til tross for at du står rett ved og titter, er hun helt lukket i seg selv, i musikken og det som tydeligvis har hendt henne. Hun har på seg en lignende overdel som jenta på kjøkkenet, og de bare skuldrene tilfører scenen et røft preg.
Selv om du nå har tatt runden i leiligheten, går du ikke ut. Det er altfor interessant å få dette unike innblikket i en ung kvinnes hverdag. Du går i stedet tilbake til det store kjøkkenbordet hvor jentene fremdeles ler og smiler, med hattene på og sollyset som stråler inn gjennom vinduet. Musikken veksler over til Drake, og jenta ved speilet beveger seg til rytmen. I soverommet ligger fremdeles den avslappede stemningen som et teppe over det hele, men som ved kjøkkenbordet er det sterkest av alt en følelse av samhold.
Dette er et intimt møte med en ung kvinne - hvor ensomhet, tristhet og kjedsomhet noen ganger fyller rommene, men hvor det rett rundt svingen også er venner, nye følelser og møter som tilfører lekenhet og spenning. Garderoben hennes gjenspeiler henne. Det klassiske, nesten litt for modne, som Hemingway og platespiller, kardigans og blonder, i møte med det lekne; fester og venner, tyll og rå kanter.
Cathrine Hammel SS19 viser at en kjerne av det kjente, klassiske mot det lekne og feminine er noe som aldri går av moten - selv 21 år etter lansering!
