Motevisning med ny dimensjon

Tekst: Julie Opsvik

Eventet gikk under navnet «Smooth» på folkemunne på grunn av sin kommersielle samarbeidspartner Klarna og ble holdt i selveste Marmorsalen på Sentralen i Oslo. Bak markedsføringen sto Melk og Honning og byrået 8392. Dette kunne merkes på både publikum og stemningen generelt, det var velorganisert, samtidig avslappet og tilbakelent. Rett inn i marmorsalen, rimelig barservering og god plass rundt catwalken. Det hele minnet mer om Københavns avslappede motescene, fremfor tidligere Oslo Runways. Her var både studenter, venner og moteengasjerte, minimalt med telefoner under visningen og en positiv vibbe.

Michael Olestad var først ut, og startet der visningene pleier å slutte – med en finale av seks modeller gående etter hverandre. Ettersom det ikke ble presentert flere antrekk i løpet av visningen, kunne det nok ha virket mer imponerende om han lot de komme ut en og en. Det koreografien derimot sørget for, var at man fikk tatt en god kikk på alle antrekkene flere ganger – og det med positiv effekt. Flere detaljer kom til syne underveis og med tiden ble man mer og mer «solgt» av kolleksjonen. De finurlige draperingene i ribbestrikken på genserne og kjolen, leggvarmerne som var trukket over skoene som en slengbukse, innsvingen i toppene og den lekne kombinasjonen av skjortekrage mot trenchcoat, som støpt sammen. En anvendelig kolleksjon med svært kledelig snitt som nok vil treffe nokså bredt på markedet.

Deretter tok HAiKw/ showet, og det bokstavelig talt! Med en kommentator på engelsk som leste opp plagg- og produksjonsbeskrivelser i diktform idet modellene inntok scenen, fremførte de et genialt konsept som satte smil på de aller fleste lepper. Mens modellene trasket rundt med HAiKs nye skoposer på beina, fikk vi høre antall timer som var gått med på strikkingen av genseren, hvilke personlige meninger syersken hadde om konstruksjonen av buksen, navnet deres og en underfundig detalj som at de liker å fermentere mat. Både produksjonskostnad og salgspris ble nevnt for plaggene, og visningen fikk med det et kommersielt preg, men med en overgripende humoristisk tone. Gjennomsiktighet i bransjen er kanskje et trendbegrep, men HAiKw/ beviste her at informasjon om plaggene, også under en visning, kan kombineres, ja kanskje til og med bør kombineres. Man fikk en sterkere tilhørighet til kolleksjonen, og selv om plaggene i seg selv kanskje ikke er de man tar på seg på vei til kontorjobben, så viser de, nok en gang, en ny høyde innen norsk design.

Sistekvinne ut var Anne Karine Thorbjørnsen. Tonen var her mer seriøs og elegant, ikke ulikt profilen hun allerede er kjent for. Kolleksjonen var allikevel hakket mer uniform enn tidligere da dressen sto i fokus – og det i samspill med skulderputer. Hennes velkjente draperinger kom godt frem også denne gangen. I tillegg introduserte hun tettsittende jersey-kjoler med innsnevringer på siden, capri-dressbukser og flere varianter av dressjakken. Klærne var som alltid anvendelige med en eksklusiv tvist. Nytt her var tylldetaljer på noen overdelene som sto i kontrast til andre mer rocka smykkedetaljer i sølv og med perler.