Grønt eller grønnvasket?

Av Tone Skårdal Tobiasson

Når bærekraft brukes som markedsføringsargument, var undertittel da OsloMet ønsket velkommen til seminar for akademia og bransjen. Ikeas Norgessjef Claire Rogers måtte svare på skarpe spørsmål fra studenter og akademikere om hvordan de skal bli «Planet og people positive» innen 2030 når det er umulig å komme til kassen uten å gå gjennom metervis med tilbud på ting man ikke trenger. – Det er et tankekors, ja, innrømmet Rogers.

Det var full sal da rektor ved OsloMet, Kurt Rice, åpnet seminaret om grønnvasking og både bransjen, studenter og akademikere var på plass for å diskutere et tema som tydeligvis engasjerte. – Vi ønsker å knytte OsloMet tettere til næringslivet, sa rektor Rice og vitset om at den gule logoen til storbyuniversitetet muligens burde bli grønn. Han ga så ordet til seniorforsker Ingun Grimstad Klepp som kom med et knippe grønnvaskingseksempler fra tekstilbransjen. – Det er direkte løgner, sannheter som misbrukes og det er tåkelegging, sa Klepp og gikk inn i hver av disse.

–Hvorfor dette er mulig har bakgrunn i fibermerkingsloven, hevdet Klepp og pekte på at de mange påstandene er knyttet til at noen fibre fremsettes som bærekraftige (bambus, for eksempel, som ikke er bambus, men viskose – eller resirkulerte syntetiske materialer) og forklarte at selve fiberen uansett kun bidrar med 15 % av klimabelastningen til et klesprodukt i produksjon. – Det er alt som må gjøres på veien fra fiber til plagg, som spinning, veving, strikking og etterbehandlingene; og ikke minst hvordan klær blir vanntette og smussavvisende som bidrar aller mest, men ingenting av dette er pålagt å informere forbruker om.

Et minstekrav, fremmet Klepp, var at kjemikalier som står på REACH sin overvåkingsliste burde være påkrevd merket på tekstilplagg, for eksempel PFES, som brukes som erstatninger for PFOA. Hun trakk for øvrig frem «PFOA-fri» som markedsføringsstrategi – når PFOA er forbudt i Norge og blir det i EU i 2020 – er eksempel på sannheter som misbrukes, på linje med «ikke møllsikret».

Spørsmål fra salen etter de tre innledende foredragene av Klepp, Rogers og Sandro Kvemmo fra designbyrået Goods brakte opp temaer som pris opp mot kvalitet og bærekraft, og fokus på lokal produksjon i nærheten av markedet fremfor globale verdikjeder med enormt transportavtrykk. IKEAs norske sjef ble svar skyldig på det siste (selv om hun hadde noen mindre tekstileksempler), og også på dette med en forretningsmodell som fordrer at det hele tiden skal være volum – men hun lovet å ha bedre svar ved neste korsvei.

Siste del av seminaret var en debatt med et spennende sammensatt panel: Johannes Daae (Grønt punkt og OsloMet institutt for produktdesign), Cathrine Dehlie (Footstep og Tekstilaksjonen), Eva Lutnæs (OsloMet institutt for estetiske fag), Cecilie Røer (Forbrukertilsynet) og Andres Ytterstad (OsloMet institutt for journalistikk). Her fikk vi innblikk i alt fra hvordan undervisningen foregår i dagens kunst og håndverk i ungdomsskolen til hvordan norsk motebransje ikke tør å fronte det de gjør i bærekraftsammenheng, til hvordan klimadiskusjonen har tatt oppmerksomheten bort fra andre miljøproblemer som biologisk mangfold, nitrogenbalansen (Yara kan gå i skammekroken der) og mye mer. Også hvem som skal få pekefingen rettet mot seg i en grønn flaskelek kom opp: Myndigheter, bransjen eller forbrukerne.

Ingun Grimstad Klepp fikk jobben å oppsummere den spennende ettermiddagen, og mente at å peke fingeren vekk fra seg selv dessverre fungerer litt for godt. Men at et lite blikk på Røykeloven kunne være en strategi: Hvis ingen vil ta de tunge og vanskelige valgene som må til, så må det rett og slett lov-pålegges. – Hvis ikke skiskytterne vil slutte med bly i ammunisjonen eller fluorforbindelser i skismøringen, så kan vi jo bare si at vi ikke trenger skiskyttere og avvikle all økonomisk støtte til dem. Verden trenger ikke nødvendigvis en sport med så store miljøbelastninger. Det samme kan overføres til andre.

Lutnæs hadde samme forslag som Klepp tidligere har lansert sammen med andre forskere: - Mulig vi må tilbake til en rasjoneringsordning. Du har nå kjøpt det antall bukser du har lov til. Kvoten er oppbrukt. Men så hadde også Lutnæs 8-klassinger med sunn fornuft: «Det er noe galt med alle løsningene». De grønne, altså. Så komplisert, men likevel så enkelt.

Lenke til live-streaming av seminaret:

https://mediasite.oslomet.no/Mediasite/Play/46af51b0ec3e47bcabd4db18c398dfad1d