Kan politikk gjøre ‘fast fashion’ umoderne?

Med EUs tekstilstrategi i bakhånd, som har fremmet utvidet produsentansvar basert på en form for øko-modulering, møttes forskere, politikere, bransjen, byråkrater og organisasjoner for å diskutere et flunkende nytt forslag fra Forbruksforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet (https://www.youtube.com/watch?v=pYB6c6xzT0w).

Seminaret, som foregikk på Kulturhuset i Oslo, var arrangert i sammenheng med forskningsprosjektet Wasted Textiles (https://uni.oslomet.no/klesforskning/wasted-textiles/) som er finansiert av Norges forskningsråd og Handelens miljøfond. Siden Høyre har fått igjennom at regjeringen skal utrede utvidet produsentansvar for norske tekstilbedrifter (https://www.tekstilforum.no/debattinnlegg/hva-mener-miljovernministeren-om-klaer-og-miljo/774994), har teamet i Klesforskning ved OsloMet/SIFO jobbet med et konkret forslag til hvordan dette kunne gjøres.

Forskning og politikk

–Dette er et kroneksempel på hvordan forskning kan anvendes i politikk, forklarer professor i klær og bærekraft, Ingun Grimstad Klepp, som er hovedarkitekt bak forslaget. – I sammenheng med de plukkanalysene vi har gjort av det som ender opp i restavfallet og det vi har lært om verdisetting på de tekstilene som samles inn og sorteres hos Fretex i Wasted Textiles, har vi sett at det er fullt mulig å komme opp med en øko-modulering som gjør at de som forurenser mest, faktisk betaler. Men vi må få plass en måte å måle hvor lenge produktene har vært i bruk, og det kan enten skje ved at EU innfører et produktpass slik de har foreslått eller ved at produktene på annen måte merkes med året de kommer på markedet.

Hvem skal bestemme?

Hvordan forslaget er tenkt å gjennomføres, er beskrevet i en kronikk som ligger på forskning.no (https://forskersonen.no/forbruk-klima-kronikk/la-forurenserne-betale-sa-det-svir/2015383) og den var delt med deltagerne som holdt foredrag og som deltok i paneldebatten til slutt. Først ut var Lars Fogh Mortensen, den danske eksperten på produkter og plast i det europeiske miljøbyrået, EEA, som dro forsamlingen gjennom Europas utfordringer med tekstiler med tall og statistikk, og ikke minst tiltakene som er foreslått i EUs tekstilstrategi; ting de fleste i salen allerede hadde hørt. Noen nyere perspektiver kom med Eléonore Maitre-Ekern, forsker ved Universitetet i Oslo, som svarte på spørsmålet om et utvidet produsentansvar kunne være rett medisin for å ta knekken på ‘fast fashion’ og ikke minst den enorme importen av billige klær som ender i diverse avfallsstrømmer. – Det viktige spørsmålet er om infrastrukturen er på plass for å håndtere det som er avfallshierarkiets intensjon: Å hindre at produktene blir søppel, uten det har vi ikke sirkulærøkonomi, sa den franske juristen.

Vente på EU?

I sammenheng med forslaget for et Målrettet produsentansvar, var det sentralt om det å vente på EU, eller å kjøre på med en mer ambisiøs variant av Målrettet produsentansvar, kan være svaret. – EU er jo ikke sinker, sa Tord Dale, bærekraftsansvarlig i VIRKE, som mente at en mulighet var å bytte ut importtollen på tekstiler for norske merkevarer som ikke står i stil med SHEINs mulighet til å sende inn billige varer til privatpersoner tollfritt, med en miljøavgift som er – akkurat – øko-modulert. Valg og hvem som definerer begrepene Og da blir spørsmålet, hva er ‘øko-modulert’? Dette er et ord som stammer fra et innspill fra Policy Hub (en gruppe som består av Global Fashion Agenda, Textile Exchange, Sustainable Apparal Coalition, med noe flere aktører), og som er adoptert av EU. Det stammer fra fransk men gir ikke noen mening på andre språk, dog er det ment at forurenser skal betale beløp som tilsvarer det de faktisk bidrar med i sitt miljøavtrykk. Spørsmålet er da om dette skal basers på øko-design direktivet (som enda ikke er avklart hvordan skal utformes, men som mest sannsynlig vil inneholde krav til levetid, definert som styrke, mulighet for ombruk, reparasjon og resirkulering, og krav til resirkulert innhold). Dette er krav, som det ble påpekt av noen av debattantene, ikke er forenlig i ett og samme produkt.

Begrensede virkemidler

Så, ble det Målrettede produsentansvaret mottatt med skepsis, hurrarop eller et skuldertrekk? Å snu ett tankesett eller én politisk logikk helt på hodet er sjelden enkelt, selv om den egentlig tar konsekvens av en politikk som krever at den som forurenser betaler og avfallshierarkiet; to viktige prinsipp som er politisk akseptert fra ytterste venstre til iallfall mesteparten av høyresiden. Eléonore Maitre-Ekern og Cecilie Lind forklarte sammen med Tord Dale at tross den proaktive holdningen EU plutselig har inntatt, så er likevel virkemidlene begrenset, og at en EPR kun vil gi en minstestandard, mens hvert land kan gjøre ting mer radikalt – selv om det er snakk om at et marked som er synkronisert selvsagt er mer effektivt enn masse klattesystemer. – Det er et gjennombrudd at EU snakker om at produkter som kommer på markedet kan reguleres, sa Dale, og pekte på at med andre ord kan man legge hinder for de som ikke møter EUs strenge miljøkrav, ved å ikke gi dem adgang til markedet. Et ekko av det Klepp sa for over ti år siden under en konferanse i København: ‘Hvorfor forbyr vi ikke bare tilgangen til EUs marked for produkter som ikke fyller våre etiske og miljøkrav, enkelt og greit?’. Mulig det endelig sank inn.

Datomerking på mote?

Uansett, at krav til markedstilgang kan styres, åpner for at datomerking på tekstiler og klær kan bli en realitet. Mote er jo ‘planlagt foreldelse’ per definisjon, så her handler det om å ta den ballen.

Frode Syversen, daglig leder Mepex, mente at eksperter allerede nå kan vurdere når klær er produsert, for å tilgjengeliggjøre denne informasjonen i et øko-modulerings system – dog er dette ressurskrevende utover å se hva som opplagt er helt nytt (med prislappen på) og det som er godt slitt. Undertegnede kjenner én person i Norge som kan si med sikkerhet når et gitt plagg brukt av Kronprinsessen var på catwalken, men denne personen er tross alt et unikum. Mote skifter litt oftere enn ketchup-flasker og merkevarene er uendelig mange flere, noe som var sammenlikningsgrunnlaget.

Plukkanalyser er nøkkelen Syversen viste også til at andre bransjer allerede bruker plukkanalyser (som er det Wasted Textiles nå gjennomfører) for å øko-modulere, selv om de bruker norskere ord på dette; og det er selvsagt positivt fordi det setter en presedens. Anja Bakken Riise i Fremtiden i våre hender mente at de store importørene av klær og tekstiler burde straffes allerede ved import-porten til Norge i et øko-moduleringssystem, og de som importerer store mengder bør også ha en høyere sats per importert vare. – Det er helt greit for meg, sa professor Klepp, – så lenge vi også fanger opp ultra fast fashion, og lar de små foreløpig skli unna.

Gjør noe nå

Det vil selvsagt bli en utfordring når grensen for egenerklæring av import er 350 kroner, og SHEIN fort går under grensen og dermed ikke blir del av importstatistikken, slik Dale pekte på. Men både professoren og FIVH lederen var enige om at å sitte på gjerdet og vente var det minst aktuelle. – Bare gjør noe! sa de begge, og i den sammenheng var det også fremmet et forslag om en flat avgift på ny plast som ‘kommer på markedet’. Ironisk nok er ‘just do it’ NIKEs slagord. Plastpusheren nummer én. – Dere kan gjerne sloss så fillene fyker om detaljene i Målrettet produsentansvar, avsluttet Klepp, men det er jo fint at vi er enige om å gjør noe og begynne nå.