Signe Aarhus viser de tilreisende fra inn- og utland den mest tidkrevende prosessen i produksjonen - ketling - som er del av Oleanas prosesser 'wholly made in Norway'.
Kan lokale klær være en løsning?
Hva koker klesforskere og klesaktivister sammen når de tar utgangspunkt i lokalmat og lokale klær for å diskutere en mer miljøvennlig tilnærming? Jo, en fiberdiett bestående av karbohydrater og proteiner, som helt enkelt tar hensyn til hva et landområde faktisk kan produsere og som møter behovene blant annet lokale værforhold tilsier.
Tekst: Tone Skårdal Tobiasson Foto: Tone Skårdal Tobiasson og Kjersti Lassen
Mens de store aktørene samlet seg på Copenhagen Fashion Summit for å diskutere ‘innovative løsninger’ med særlig fokus på resirkulering; møttes en mer selektiv gruppe utenfor Bergen for å høre om virkelig radikale tilnærminger til fremtidens tekstil- og motebransje. Med utgangspunkt i problemstillinger som manglende språk og mer lokale tilnærminger, var viljen til å utforske systemskifter og muligens smertelig omstilling fra fast fashions globaliserte, standardiserte og miljøskadelige utvikling til noe mer bærekraftig og resilient. For de lokale sauebøndene og andre i ullens verdikjede var det spesielt inspirerende å høre Fibersheds Rebecca Burgess (www.fibershed.com) fortelle om The North Faces klimapositive ull-lue: De fanger nemlig 6-9 kilo CO² for hvert kilo ull.
Det høres unektelig utrolig ut, men Burgess hadde ‘gjort matten sin’. Som The North Face (TNF) selv sa: «Vi er jo storforbrukere av plast, og vi har skjønt nå at vi spiser plastklærne våre». Da Burgess kom på kontoret deres i Alameda i California med store poser med ull fra en ranch i nærheten, fikk de hakeslipp og særlig da hun fortalte dem at den fine ullen med unntak av et fåtall håndspinnere og strikkere – ikke ble brukt til verken garn eller klesplagg – og at de kunne bli en del av den månelandingen Jens Stoltenberg ikke fikk til.
Rebecca Burgess fra Fibershed forklarer 'soil to soil' prinsippet som fanger CO2 og gir en 'klima-positiv' lue.
Hemmeligheten er jordsmonnets evne til å oppta og lagre karbon. Prinsippet er enkelt nok: - Ull er et protein som vokser på gress, gress lagrer karbon fra luften gjennom fotosyntese, og når sauene spiser gresset vokser ullen på kroppen – som er et protein. Når gresset vokser gir det fra seg oksygen; jorden ‘puster’. Dette er hele karbonsyklusen som er beitedyrenes – om de ikke overbeiter – store bidrag. Vi tok en av de største saueranchene i California som har 4000 sauer. Vi regnet på alt, hvor mye diesel som forbrennes når de som skal klippe sauene kommer til gården, all transport av alt og alle utslippene. Og gjennom noen endringer i driften slik at jordsmonnet ble betraktelig forbedret, evnet den å ta opp mye mer karbon. Etter at vi begynte med europeisk landbruk i California har jordsmonnet mistet 50 % av karboninnholdet sitt. Vi ser på drivhusgasser som et onde, men de er jo energi for jordsmonnets fauna! Dermed kan TNF si: ‘Warm your dome (hode) not the globe’ og lansere en klima-positiv lue.
Ingun Grimstad Klepp (t.v.) og Kate Fletcher
-Men, fortsetter Rebecca, sender du den ullen til Kina for å foredle den, ødelegger du regnestykket og du er tilbake til start. Å gjøre prosessene lokalt er det som gir hele net-effekten, det er det som bidrar til lokalsamfunnet og som gir positiv gevinst for miljøet. Salget av ullen til TNF kan utligne 800 privatbilers kjøring i ett år.
Så i stedet for å kle oss i plast, vil hun at vi skal velge proteiner (ull, silke) og karbohydrater (hemp, lin, naturfarget bomull), og med hashtagen #whogrewyourclothes. På slutten av foredraget forteller hun med tårer i øynene om spinneriet og veveriet finansiert av investorer fra Silicon Valley som «aldri investerer i den slags, aldri». Men som hun sier: De er besatt av å redde miljøet og overbeviste dem at nøkkelen til å reversere klimakrisen er å ‘mate’ jorda med karbon som da gir oss både ull og plantefibre – og dermed en god fiberdiett.
En fiberdiett – hva er det?
-Det var etter konferansen, da vi satt sammen og diskuterte dette med proteiner og karbohydrater. Vi fant ut at akkurat som i mat, hvor man har en anbefalt diett basert på helsen vår - og ikke minst gjennom å bruke SIFOs standardbudsjettmetoden – kan vi forflytte hele tankegodset til mote og klær, forteller Ingun Grimstad Klepp, som leder KRUS (http://www.hioa.no/Om-HiOA/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/SIFO/Prosjekter-SIFO/KRUS-oekt-utnyttelse-av-norsk-ull) prosjektet og er seniorforsker ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet. Burgess’ system, som i tillegg til ull jobber med lokalt lin, hamp og naturlig farget bomull, vil derfor dekke både proteiner og karbohydratene, og på alle måter forbedre jordsmonnets karboninnhold. – Jo mer karbon under beina våre, dess mer variert og sunn er jorda.
-For å være klimanøytral, eller til og med klimapositiv, hvor er grensene? Hvor mye landområde og hvor mange klær trenger vi, hvor lenge skal klærne kunne vare og brukes? Det er mye vi må ta tak i forskningsmessig, men dette kan virkelig bli en helt ny tilnærming som gir mening til at det lokale får en plass som et alternativ til det globale. Vi har også snakket mye om bruksfasen, noe Burgess ikke har arbeidet med, og som ytterligere kan bidra i miljøregnskapet, sier Klepp.
Hyperlokalt
Villsauene lever ute hele året og ullen deres har vært et sentralt fokus i KRUS prosjektet. De mistet tilskuddet sitt fordi ullen ble ansett for 'avfall'. Nå er den å finne i genseren Vegard fra Ulvang i et eksklusivt opplag. Fordi fargene på sauene varierer, vil også fargene på genserne være forskjellige.
-Sted betyr noe, sier Kate Fletcher, professor ved Centre for Sustainable Fashion, University of the Arts London, i sitt foredrag som ledet opp til diskusjonene dagen etter på Lyngheisenteret. Her var det fikk en omvisning og foredrag om det symbiotiske forholdet mellom ursauene våre og mikroforvaltning av naturen for biologiske mangfold, jordsmonnet, og plantenes livssyklus og sunnhet. Hele Nordhordland er i ferd med å bli et UNESCO biosfære-område, og akkurat dette med ullens rolle for landskap, lokalsamfunn og alt som befinner seg i ‘biosfæren’ vekker stor interesse. I velkomsttalen fra varaordfører Nina Bognøy var dette helt klart: - Ull har vært utrolig viktig for dette distriktet.
Dette ble også demonstrert i utstillinger begge dagene, hvor det var produkter både fra Lyngheisenteret og Hillesvåg Ullvarefabrikk. I tillegg fikk alle en eksklusiv førvisning av prototypen til Ulvangs nye villsaugenser, med lokal ull fra akkurat dette nærområdet. Spunnet lokalt – men strikket i Baltikum. Naturfargene varierer siden garnet ikke er farget, så her snakker vi en virkelig couture genser som langt fra er masseprodusert.
-Mindre er fullt mulig, sier Fletcher. Og peker på at veksten har gått amok og at jordens tåleevne er passert. Derfor er hun lidenskapelig opptatt av hvordan mote kan bidra. Hennes bidrag er blant annet en pocket guide til Fashion Ecology som rett og slett er en ordliste som redefinerer mange av begrepene vi er vant til å forholde oss til i sammenheng med motesykluser, verdikjeder, osv. og som en leveranse i KRUS prosjektet – hvor hun også deltar som aktiv partner.
Mangel på språk
Mangelen på språk og ord, sammen med et synkende kunnskapsnivå rundt tekstiler og håndverkene assosiert med tekstilproduksjon, var et stadig tilbakevendende tema. Fletcher fortalte at begrepet ‘lokale klær’ var det ingen i UK som forsto, mens forskningen i Norge hadde avdekket at både bunader og strikkegensere kunne oppfattes som lokale. Likevel vet folk svært lite om verdikjeden bak plaggene. – Jeg prøver å få designere til å delta på ullklipping og ullklassifisering, fortalte Laura Sansone fra The Textile Lab og Parsons New School of Design i New York. Delegatene fikk derimot oppleve Oleanas fantastiske fabrikk i Ytre Arna med omvisning og servering, og noen få fikk også med seg Dale of Norway og Hillesvåg Ullvarefabrikk. Hos Dale of Norway fikk vi se helt ferske samples for Rossignol som ventet på aller siste godkjenning for å bli produsert i Norge. – Vi opplever også stadig mer etterspørsel etter Dale-gensere i norsk ull, og det er helt nytt, forteller Lorents Tvedt, produksjonsansvarlig. – Det kan se ut som importert merino taper litt terreng, at folk vil ha noe som virkelig varer lenge.
De to konferansedagene var fullstappet med foredrag fra Italia, Shetland, UK, USA og selvsagt Norge. Carol Christiansen som er sjef ved Shetland museum fortalte om en blomstrende utvikling for Shetland Wool Week, Francesca Camilli som er biolog og forsker ved et av de italienske forskningsinstituttetene i Firenze, kunne fortelle om et nytt og spennende ullmuseum i byen Stia som folk kom langveisfra for å besøke og nye produkter utviklet av lokal ull. Nordhordland fylkeskommune har både planer om en ‘ullrute’ og større satsing på den lokale ullveka. Mens Ragnhild Lie fra Lofoten Wool og Synne Brustad fra Vêr som også har etablert seg i nord, kunne fortelle om nye og spennende forretningsideer med norsk ull som råmateriale.
