Ull og dyrevelferd: Hvem skal godkjenne?

Tekst og foto:Tone Skårdal Tobiasson
Å få merket ull med dyrevelferd og miljøbelastning er et problem som presser seg frem. Nylig lanserte Pierre Robert Group en kolleksjon med Jenny Skavlan som er svane-godkjent. Cathrine Hammels høst- og vinterkolleksjonen er med Responsible Wool Standard (RWS) godkjenning. Fra før av har Varner, Norrøna, H&M og Patagonia benyttet seg av den. Og så skjer det: SustainaWOOL™ bryter lydmuren. Hvor kommer de fra? Og hva med Woolmark®, den gamle garantisten for kvalitet, midt oppi det hele? Vel, for de som ikke har fått det med seg, så er ikke Woolmark®-merket et miljømerke; men et merke som garanterer innholdet av ren, ny ull, med andre ord verken resirkulert eller oppblandet.

Bransje med problemer

Problemet for ull i en verden som blir mer og mer opptatt av å fremstå som miljøvennlig og etisk, er at ull har scoret ‘bånn i bøtta’ på diverse rangeringer av bærekraft. I tillegg har dyrevernsaktivister som internasjonale PETA og norske Dyrevernalliansen ropt dyremishandling om sauehold. Først og fremst gjelder dette en praksis som kalles mulesing. Kort fortalt handler dette om at sauer i Australia har blitt avlet med ekstremt mange hudfolder for å få større overflate for ullen, og i hudfoldene som er under halen, ved endetarmen, legger et insekt eggene sine. Når disse larvene klekkes, spiser de seg inn i sauen, noe som er ekstremt smertefullt. Løsningen ha vært å skjære bort hudfoldene mens de er lam, oftest uten bedøvelse.

Dette har selvsagt skapt sterke reaksjoner, og Ulvang var et av merkevarene som fikk dette ‘midt i fleisen’ for over ti år siden. Siden har mange sauebønder i Australia begynt å påføre smertestillende salve rett før eller etter inngrepet (og dette skal snart pålegges), andre har begynt med alternativer som en ‘fryse’ -behandling som bedøver nervene, og andre igjen ‘jetter’ sauene sine hvert år – dvs. høytrykksspyler dem bak i stedet for det kirurgiske inngrepet. Uansett må dyrene få en eller annen form for behandling, for alternativet – at larvene spiser seg inn – er virkelig dyreplageri. Løsningen på dette ‘pest eller kolera’ -problemet er at dyrene må avles tilbake til sin opprinnelige hudfoldeløse tilstand, men det tar tid.

Tøffe tak i ullbransjen

I mellomtiden har diskusjonen i ‘ullkretser’ vært høylytt. Vi har vært tilstede på de store ullkonferansene hvor PETA har demonstrert og den italienske ull- og tekstilindustrien har levert offisielle krav om at mulesing må opphøre umiddelbart, og i tilfeller hvor det utføres må smertestilling skje før inngrepet, ikke etter. Midt oppi det hele står en ullindustri som fra før av sliter med ekstremtørke i Australia og Sør-Afrika på grunn av klimaendringene, dårlig ranking på miljø-parametere (pga sauenes raping og promping) og høye priser på råvaren.

Responsible Wool Standard har brukt de siste årene på å etablere seg som en tredje-parts sertifisering som garanterer at ullen er mulesing-fri. Noen mener at RWS ikke går langt nok, og har sine egne systemer; Ortovox har sin Ortovox Wool Promise som lover ‘fair wool’. Blant annet følger de sauene helt frem til slakting, noe RWS har valgt å ikke blande seg inn i.

Norske Devold har også sitt eget ‘Sheep to shop’ program som de lanserte i 2017, med full sporbarhet i alle ledd. De har besøkt alle farmene (også norske gårder) hvor de får ull fra, og har dokumentert mye av dette på nettsidene sine.

Svanemerking betyr blant annet at ullen ikke kan være muleset, mens andre sider ved dyrevelferd ikke er tatt med i betraktning, for her er kjemikaliebruk viktigere. Mens nykommer SustainaWOOL™ nå har to nivå for sin ‘integritetsordning’: Et grønt nivå som betyr ikke-muleset, og et blått nivå som er muleset, med smertestilling. – Planen er å også få et gullnivå, forteller Paul Swan på skype fra Sydney. Han er nyutnevnt sjef for ordningen.

Bekymring for mange aktører

SustainaWOOL™ har nok de færreste hørt om, så langt. Da vi var på den store ullkonferansen i Venezia i mai, ante vi at noe var i emning. Mark Grave, sjefen for Australian Wool Exchange (AWEX) som forhandler den australske ullen, snakket om faren ved for mange merkeordninger som konkurrerte mot hverandre og at de «var i forhandlinger med to aktører». Noen måneder senere kom pressemeldingen om at AWEX hadde overtatt SustainaWOOL™ fra New England Wool Pty Ltd, italienske tekstilbedriftene REDA og Vitale Barberis Canonico. Grave kommenterte i pressemeldingen at de fra australsk hold vært bekymret for de mange konkurrerende ordningene, og nevnte konkret Responsible Wool Standard (som eies av Textile Exchange), Authentico og ZQ Merino.

Av alle disse ordningene, er det kun RWS som er en tredjeparts, uavhengig aktør; noen er private – mens SustainaWOOL™ nå er eid av den australske ullindustrien selv, noe som blant annet redaktøren i EcoTextile News, John Mowbray, stiller spørsmål ved: Er det et klassisk bukken og havresekken spørsmål? Paul Swan, som jobbet i Woolmark i en årrekke, sier at det ikke nødvendigvis er så stor forskjell på de forskjellige ordningene, selv om noen tar inn mer enn andre, men at SustainaWOOL™ gjennomgår en årlig ISO-godkjenning, og for de som oppnår gullnivå, skal gårdene inspiseres hvert eneste år, inkludert hvordan ullklippingen gjennomføres. – Over 1000 saue-farmere har allerede blitt med i ordningen, og vi har nå en større andel ikke-muleset ull som kommer ut av Australia enn total-volumet fra Sør-Afrika, forteller han. De satser også på et eBale system som kan følge ullen hele veien tilbake til gården, uansett hvor i verden den stammer ifra, og er i forhandlinger med andre land for at de skal komme med i ordningen.

Men dette ligger litt frem i tid. Derfor tok vi kontakt med firmaet Fox & Lillie, australske ullforhandlere som har valgt RWS ull og selger dette på det internasjonale markedet. Hva føler de når AWEX velger en ikke-tredjepartsløsning?

– Vi mener RWS er den mest robuste ordningen, fordi de overhode ikke tillater muleset ull, sier Bella Plunkett-Gillan, markedsansvarlig i Fox & Lillie. Swan derimot, mener at det viktigste er at farmerne sier hva de gjør, og at det å oppnå ikke-muleset status og dermed få mer for ullen blir viktigere og viktigere. Men viktigst av alt: - Det var mye bekymring for at forskjellige merke- og godkjenningsordninger ville bidra til fragmentering og at ingen ville vinne.

Bransjen i ferd med å bli ‘voksen’

Etter å ha fått et innblikk i forrige gang ullbransjen balet med merkeordning - den gangen var det ullkvalitet basert på forskjellige målemetoder som sto på spill,og flere aktører sloss med nebb og klør for å vinne merkeordningskampen – skjønner vi mer av traumet som truer med å hjemsøke en allerede utfordret bransje. At politiske krefter i Sveits i månedsvis har truet med å fremme en lov om å merke all merinoull fra Australia som ikke er garantert og sertifisert ikke-muleset som ‘muleset ull’ har også skapt uro i markedet. I denne siste saken har ærverdige Woolmark nektet å si noe om saken, og uttalt at de driver med forskning og utvikling og ikke dyrevelferdsproblematikk.

– Om ullbransjen nå skal overvåke seg selv, eller andre skal gjøre det, så handler dette om en bransje som endelig begynner å bli voksen og innse at dyrevelferd er noe kunder er opptatt av. Vi håper at alle ordningene i fremtiden må forholde seg til en felles grunn-mal for standardene, og at IWTO (den internasjonale ullorganisasjonen) gjør dette arbeidet. Men da må alle medlemslandene være enige om dette, og det ligger nok en stund fram i tid, sier Swan.

Som nevnt, var det enorm splid i organisasjonen ved forrige korsvei, men det endte med IWTOs Super S Code of Practice (https://en.wikipedia.org/wiki/S_number_(wool)). Woolmark har i tillegg ikke vært særlig begeistret for noen av standardene, men som Swan sier: - Tiden er moden, markedet vil ha det og farmerne skjønner det. Vi får 2-3 søknader per dag. Vi har både farmerne og firmaer som jobber i verdikjeden med i ordningen, og vil opplyse om dette på nettsidene våre. Og de vil få både en etisk og en økonomisk belønning for dette.