EU truer bunaden

Kronikk av Tone Skårdal Tobiasson og Ingun Grimstad Klepp

Med de tallene og dataene som per i dag mates inn i det som kalles Product Environmental Footprint (PEF) for tekstiler og fottøy, vil bunaden komme på listen over de minst miljøvennlige plagg, sammen med lederhosen. En polyester-bunad vil, derimot, få toppscore, særlig om den er laget av resirkulerte plastflasker.

Tekstiler, klær og fottøy har stort fokus for tiden, også fra EU som vil ha både en plan for hvordan vi skal håndtere de enorme mengdene med avfall fra forbruket vårt, og i og for seg også for å gi informasjon så forbrukere kan gjøre grønnere valg. Mange har sikkert også fått med seg en pågående diskusjon om grønnvasking, hvor flere aktører har fått på pukkelen for lemfeldig omgang med begreper som «mer bærekraftig» eller «grønt».

Felles for alle disse diskusjonene er at etterprøvbar forskning og data skal ligge til grunn for både påstander og fremtidens rangering av produkter, på enten en poengskala eller noe som likner mer på det vi kjenner fra hvitevarer med fargekoding fra grønt til rødt. Så langt, så godt. Inntil noen minner oss på at muligens det som kan telles, ikke nødvendigvis er det som teller. Eller sagt på en annen måte: Hva om dataene som ligger til grunn for rangeringene har blitt samlet inn og analysert av helt andre årsaker enn det de brukes til? Da kan konsekvensene i verste fall bli fatale, både for fattige og marginaliserte fiberbønder i den tredje verden, men også for det som er igjen av tradisjonsrik håndverksproduksjon, enten det nå er i skinn eller ull, slik som i våre bunader. Vi kan jo minne dere om at det EU her bestemmer også vil gjelde i Norge – gjennom EØS avtalen.

Vi har konfrontert Camilla Rossing, som er leder for Norsk Institutt for Bunad og Folkedrakt, med det siste og hun er mildt sagt himmelfallen. «Dette er jo galskap!» var hennes umiddelbare reaksjon. Vi har også nevnt det for internasjonale EcoAge, som fikk latterkrampe: «Så lederhosen skal mer eller mindre bli forbudt? Det er jo helt på trynet.» Men det er faktisk konsekvensen. Dette er plagg, som hvis EU får viljen sin, skal ut av våre garderober. For ser vi på oversikten over fibrenes og materialenes rangering, finner vi øverst på verstinglisten: Silke, alpakka, skinn, bomull og ull. På motsatt ende av skalaen leder resirkulert polyester, polyester (altså fossile, ikke-fornybare materialer) og omtrent midt på skalaen disse som vi (med store kjemiske innsatsfaktorer) produserer fra biomasse, viskosene.

Farvel ullundertøy, farvel bunad, farvel den tykke, deilige og hjemmestrikkede ullgenseren din, skinnjakka… silkeslipset, og urfolks håndverkstradisjoner. Kåfjorddalen ullkarderi (https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/anders-lovli-_25_-flyttet-til-kafjorddalen-i-nord-troms-for-a-ta-over-lovli-ullkarderi-1.15403710) som har satset storstilt i Birtavarre sammen med det lokale husflidslaget, som bygger en bedrift på håndspinnings- og oppstadvevens tradisjoner, vil måtte se seg omtalt som ‘ikke bærekraftige’. Erre mulig?

Velkommen til fremtiden kledd i plast. Velkomment til at de billigste materialene og de største aktørene der ute vinner kampen om hva som skal merkes som bærekraftig. Lurer du på hvordan det kan gå så ille, er svaret vårt at EU har valgt å lytte til bransjen, som da selvsagt ikke består av småtasser som norske designere, eller forbrukere, men de største av de globale produsentene og deres interesseorganisasjoner. De vinner mye på å stemple det det er mest av (les olje) som det grønne.

På Ulldagen som arrangeres av Norsk industri og Norilia 12. oktober i år, vil dette selvsagt være et tema, men enda viktigere for bransjen er kanskje å delta på lanseringen av Make the Label Count (http://makethelabelcount.eu/) dagen etter. Her skal EU konfronteres med konsekvensene av uvettig bruk av data og tall og vi skal bidra i paneldebatten ved å påpeke det udemokratiske når småprodusenter, forbrukere og kunnskap om forbrukere ekskluderes i en prosess som har til formål å hjelpe dem (altså oss alle) å bli mer bærekraftige.

Senere i høst kommer vi med en akademisk bok, Local, Slow and Sustainable Fashion Fibres: Wool as a fabric for change sammen med forskere fra Polen, Canada, USA, Finland og Norge. Den vil gå mer i dybden rundt hvordan en mer lokal produksjon kan bidra til en bærekraftig fremtid, og ta opp PEF og alle de andre utfordringene som skapes når det er de små som må lide når de store vil gjøre sine hoser grønne. Det er viktigere enn noen gang at miljø- og klimadebatten modner, og innser at det er viktig å diskutere hvilke premisser som settes og hvilken plass naturmaterialer og småprodusenter, biologisk mangfold, lang levetid, kultur og tradisjon, og ikke minst naturlige og nedbrytbare materialer, skal ha i fremtiden.

Vi må diskutere hvem som taper og hvem som vinner på de ‘sannhetene’ som legges til grunn. Miljøjournalistikken må våkne opp og starte å følge pengene. Vi trenger raske forandringer, men ikke de som går feil vei.

På de nye nettsidene https://uni.oslomet.no/klesforskning/ finner dere siste nytt om hva som foregår på klesforskningsfronten.